Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Alle bekymrer seg for fremtiden. Det er forståelig, med krig i Europa, energikrise, klimakrise, inflasjon og rentehevinger som innbyttere etter en verdensomfattende pandemi. Det som er merkelig er at vi ikke bekymret oss tidligere.
Enten vi er fremtidsforskere, science fiction-forfattere, økonomer eller noe helt annet: Når vi forsøker å se fremover er vi alle blendet av øyeblikket. Vi tror morgendagen blir som i dag, strukket ut i en evig, oppadgående linje. Aldri ser vi ut til å lære at det som er rundt neste sving ofte er noe helt nytt.
Selvsagt kan mye forutsies. Og mye blir forutsagt, – uten at vi nødvendigvis lytter.
En pandemi hadde for eksempel stått øverst på internasjonale risikoforskeres liste i årevis. Det var bare et spørsmål om tid.
Finanskriser dukker opp med ujevne mellomrom, selv om investormarkedene hver gang oppfører seg som lamslåtte bilister på sommerdekk når nysnøen faller. Og den rekordlave inflasjonen og renten vi har sett siden årtusenskiftet er unntaket i nyere historie. Ikke regelen.
Profesjonelle forvaltere tar høyde for forutsigbare svingninger for å redusere risiko og forventer at «svarte svaner» vil dukke opp, – i en eller annen form eller farge. Verre er det for småsparerne. Og det er som oftest småsparerne som taper når nedgangstider kommer.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
For å kunne planlegge for fremtiden må vi kunne forutsi det forutsigbare, men samtidig planlegge for det uforutsette.
Da er det ofte bedre å se i bakspeilet enn å stirre seg blind på øyeblikket. Gjennom bakspeilet kan ofte fremtiden forstås.
Vi vet at en stadig voksende eldrebølge vil sette velferdsstaten under press. Vi vet at økonomien – og arbeidsmarkedet – vil oppleve krevende svingninger over tid.
Vi vet at krig og katastrofer faktisk kan inntreffe. Og vi har fått kjenne på kroppen hvor sårbare vi er når vi tar energi, rent vann, og rimelig mat i hyllene som en selvfølge. Intet av dette er nytt. Og vi kan slå fast at det vil skje igjen.
Nå skal vi heller ikke la oss blende av øyeblikkets panikk.
Jo, det finnes mennesker i dette landet som har det svært vanskelig. De skal vi ta vare på, både som samfunn og medmennesker.
Dette er dog ikke flertallet. Nordmenn flest og Norge som nasjon står bedre rustet enn de aller fleste.
Gjennom oljefondet har vi spart enorme verdier. Vi har penger på bok når pandemier og andre kriser oppstår. Men oljefondet er ikke stort nok til å opprettholde velferden for alle når eldrebølgen virkelig skyter fart og oljeinntektene avtar. Staten har vært ansvarlig for oss.
Fremover må vi i større og større grad ta ansvar for oss selv og våre egne. Hvis ikke vil vi se et nytt klasseskille i Norge.
Ikke mellom milliardærene og oss andre, men mellom de som har spart og fortsatt kan åpne en flaske vin til søndagsmiddagen på sine eldre dager – og de som ikke har det. Mellom de som har foreldre som har satt litt til side så barna kan få hjelp til å komme seg inn på boligmarkedet – og de som ikke har det.
Når jeg ser tilbake husker jeg også det broderte bildet på bestemors kjøkkenvegg: «Spar til kommende tider og nød, morgensol skinner ei alltid rød».
Det fremsto gammeldags og litt komisk da. Som om kjære, gamle bestemor ikke hadde forstått at verden hadde gått videre.
I dag er det enklere å forstå det bestemor hadde erfart og trolig kjent på egen kropp.
Historien gjentar seg, og morgensolen kommer ikke til å skinne i rødt hele tiden. Det vet vi nå. Og i bakspeilet kan vi finne retning. Også fremover.