Forestill deg at du har omsorgen for et stumt barn i et land som tillater dødsstraff. Barnet havner i en situasjon hvor det føler seg truet og slår og fra seg. Du var ikke selv tilstede da det skjedde, men kjenner barnet ditt og vet at det aldri hadde reagert på denne måten hvis den ikke var blitt skremt.

Du får et langt brev fra de lokale myndighetene om at barnet ditt er anmeldt og har fått en dødsdom. Du får sjokk. Du prøver å forstå brevet fra myndighetene og byråkratiet og har ikke engang rukket å summe deg før politiet kommer på døren. De river barnet ditt ut av armene dine og plasserer det på en hemmelig institusjon. Som du må betale alle utgifter til.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Taksameteret løper. Så lenge du betaler og klager på vedtaket får barnet ditt leve, inntil videre. Men med engang du ikke evner å betale de skyhøye fakturaene truer de med at barnet ditt vil bli henrettet. Hele livet ditt stopper opp, du anker saken og må fortsette å betale hundretusener for institusjon og advokat selv. Hvis ikke dør barnet ditt.

Hjertet rives i stykker

Du gråter deg i søvn hver natt, menneskerettighetsorganisasjoner og fagfolk engasjerer seg, en stor gruppe mennesker på sosiale medier engasjerer seg. Du er livredd for å gjøre noe feil og følger alle lovlige måter å kjempe på for å få barnet ditt tilbake. Du får verken besøke eller se barnet ditt. Motstanderne og støttegrupper går i krig mot hverandre på sosiale medier, mens hjertet ditt rives i stykker.

Hvordan har barnet det? Forstår menneskene som vokter barnet hva det vil og trenger for å ha det bra når barnet er stumt?

Les også: De nye «gisseltagerne»?

Du blir mobbet og trakassert på nettet. Måneder går og utgiftene øker og øker. Du er utmattet og syk, men pisker deg selv opp hver eneste dag. For tillater du deg selv å bli utslitt kan det verste skje. Barnets liv er helt avhengig av at du trår så forsiktig du kan, og ikke provoserer myndighetene. Du kan ikke si hva du mener for alt kan bli brukt mot deg og barnet ditt bli drept. Den skrekken må du leve med hver dag nå, og måneder går, mens traumet synker dypere og dypere inn.

Rett før jul, mens verden er i en pandemien som bare fortsetter, og landet er i ferd med å stenges ned igjen, så får du beskjeden.

Barnet er «avlivet». Du fikk verken beskjed om det eller muligheten til å ta et siste farvel. Først nå får du lov til å komme og hente det.

Og det er slik du får barnet ditt tilbake. Kaldt, livløst, i en sort søppelsekk.

Bare et dyr?

Norge har verken dødsstraff på mennesker eller barn. Men firbeinte familiemedlemmer har ingen rettssikkerhet. Det er nok at de blir anmeldt og dødsdommen blir vedtatt som første og eneste løsning. Hunden din trenger ikke å ha bitt eller angrepet noen. Det er nok at den «skaper frykt».

Fra da starter straffen og kampen om liv og død for deg og ditt pelsbarn. Nå er det politietaten som skaper frykt blant hundeeiere. Hva skal vi gjøre med det?

Norge har et primitivt syn på dyrevelferd og dyrs rettigheter, sa kriminolog og forsker Ragnhild Sollund under lanseringen av sin bok «Bare et dyr?». I relasjonen mellom menneske og dyr er det alt for mye som viser at mennesket er udyret.

Forfatteren tar oss med gjennom de fleste felt der mennesker misbruker dyrene. Og viser hvordan industrien har ødelagt menneskets etiske navigering og dyrenes liv med «sivilisert» brutalitet. Boken viser hvor lett både mennesker og lovverket setter dyrs rettigheter til side, og selv om det er mennesker som begår feil, er regelen at det er dyret som må betale med sitt liv.

Dyrepoliti og krisesentre for dyr

De siste årene har vi fått ordninger hvor krisesentrene tar i mot familiedyr. Voksne og barn som utsettes for familievold kommer seg ofte ikke ut av situasjonen, fordi de er redde for hva som skal skje med kjæledyrene som blir igjen hjemme

Krisesentrene har tatt innover seg at relasjonen menneske og familiedyr er dypt og at det er svært traumatiserende for oss mennesker å måtte leve med at familiedyrene utsettes for grov vold som straff fordi man har søkt hjelp. Flere byer tilbyr nå gratis kennelplass for de som søker om hjelp fra vold i nære relasjoner.

Les også: Det som skjer er en katastrofe for dyrevelferden

Vi har dyrepoliti i Norge nå. Og vi har dyrerettighetsorganisasjoner som kjemper for politiske endringer og at dyrs rettigheter respekteres. Kriminelle hundeeiere i Norge, de som viser grov omsorgssvikt enten ved seksuelt misbruk av ett dyr eller ødelegger en hund med doping, rus og aggressiv trening for å gjøre hunden til en drapsmaskin, blir dømt til å ikke lenger ha rett til å eie et dyr. Dyrene blir i slike tilfeller avlivet. Dette er alvorlige tilfeller.

Men hva med de mange hundre tusen lovlydige hundeeiere i Norge som havner i konflikt fordi dyr oppfører seg som dyr, eller i konflikt med naboer, partnere og andre?

To nylige tilfeller, som har engasjert tusenvis av mennesker, viser brutal fremferd fra de lokale myndighetenes side i en slik grad at det har svekket tilliten til politiet og ført til med skade og konflikteskalering enn noe annet.

Det er sakene om Teddy og Luk.

Teddy og Luk

Nettavisen har tidligere skrevet om den lille hunden Teddy og kampen for hans liv. Nå er han død.

Ingen av de følgende hundeeierne er dømt til å miste retten på å ha dyr, ingen av dem er kriminelle og de elsket hundene sine som familiemedlemmer. Likevel ble hundene tatt livet av. Ingen andre løsninger enn drap ble fremlagt.

Slik startet en opprivende og knusende kamp for disse kvinnene for å kjempe for rettferdighet og livene til sine kjære. Etter mange måneders kamp med skuffelser og håp og nye skuffelser, endte det på verst tenkelige måte.

Les også: Syke dyr som dør i fjøset er dårlig reklame for norsk landbruk

Rett før jul får Joraand Stavåsen og Bjørg Christin Danielsen beskjed om at de kan hente hundene sine. De lokale myndighetene har tatt livet av familiemedlemmene deres.

Lille Teddy har bitt mennesker. Joraand har sin versjon om hva som skremte Teddy og dyrerettighetsorganisasjonen NOAH går inn i saken og deler kunnskap om Teddys atferd og hvorfor han ikke bør avlives.

Men myndighetene står på sitt. Etter nesten ett års kamp og over en halv million i utgifter til kennel og advokatbistand får Joraand, og sønnen hennes Mathias, hunden Teddy tilbake: Kald, stiv og med øynene åpne.

De fikk aldri se han igjen etter at politiet hentet han første gang, de fikk aldri tatt farvel med han før han ble drept.

Det som skjer med Bjørg og hennes hund Luk er om ikke enda verre. Hun hadde ikke engang fått beskjed på forhånd fått om at Luk var avlivet, men måtte selv etterspørre dødsattesten. Bjørg har kjempet, satt seg inn i lovverket og skaffet advokat som jobbet for å gjenåpne saken. Hun har hele tiden sagt at Luk var uskyldig og at hun vil jobbe for å bevise det.

Les hennes historie om hendelsesforløpet.

Likevel blir Luk henrettet. Hvilken sorg hun gjennomgår nå, etter at hun hentet ham, livløs pakket inn i en sort søppelsekk, kan man bare forestille seg. Og det mange som fortsatt kjemper for rettferdighet for Luk, også etter hans død.

Familiene er traumatisert og sendt i dyp sorg rett før jul. Det ble vist ingen nåde. Ingen andre løsninger enn døden ble lagt frem. Til tross for at pengene kunne vært brukt på omplassering, de kunne dømmes til atferdstrening eller annet.

Det mest grusomme med disse sakene er at ingen av dem fikk ta farvel med hundene sine før de fikk beskjed om å hente de døde kroppene. Man må spørre seg - er det et slikt samfunn vi ønsker å bo i?

Mistillit til politi og myndigheter

På sosiale medier hvor kampen for at hundene ikke skulle bli drept ble ført, ser vi at mistillit til politi og myndigheter er økende. Økonomisk press på hundeeiere, ingen har store ressursnettverk, ingen er bemidlet og blir straffet hardt for å elske hundene sine og ikke samtykke til avliving. Likevel blir ingen alternative løsninger eller forslag fremlagt fra myndighetenes side, men fakturaer sendes ut, eierne pines og hundene blir likevel drept til slutt.

Det groveste er hvordan frivillige og lovlige dyrerettighetsorganisasjoner blir behandlet når de hever stemmen sin for hundene og tilbyr seg å både føre saken, og ordne omplassering for hundene. Politiet nekter dem dette, lytter ikke til mangeårig kompetanse og leser heller ikke hundeloven grundig nok.

NOAH – Norges største dyrerettighetsorganisasjon har engasjert seg, for Teddy og Luk. Dette skriver de på sine nettsider om Teddy saken og hundeloven:

NOAH mener avliving ikke kan være eneste «løsning» i hundesaker:

NOAH mener politiet bør se på andre tiltak. Det er urimelig å kreve at hunder til enhver tid skal oppføre seg forutsigbart og slik vi mennesker ønsker, og det vitner om manglende kunnskap om hunders atferd, dersom man mener at enhver uønsket hendelse bør føre til avliving. Fellestrekket for alle disse sakene er at politiet har vedtatt avliving, uten å vurdere andre måter å sikre disse hundene på.

Hundeloven paragraf 18 sier; «En hund som har angrepet eller skadet et menneske, kan politiet i ettertid vedta å avlive dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak.» Altså, politiet verken må, eller bør, gå direkte til å fatte et avlivingsvedtak når hunder er involvert i hendelser der mennesker skades. Til tross for denne formuleringen er avliving, i så godt som alle saker, første og eneste «løsning» politiet velger.

Videre utdyper paragraf 18: «Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.» Altså, dersom det anses praktisk, altså gjennomførbart på en rimelig måte, og forsvarlig, altså på en måte som forhindrer fremtidige hendelser, så skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

Hensynsløs framferd

Når det er snakk om liv og død, hvorfor velger politiet døden? Hvorfor velger de, rett før jul, å sende familiene inn i dyp sorg? Jeg mener det er en hensynsløst fremferd.

Familiene, og ikke minst barna, må nå leve med at politiet bestemte at hundene deres skulle avlives, og de fikk ikke engang tatt farvel med dem. Nei, de fikk dem utlevert kalde og livløse i stivnet tilstand. Teddy med øynene halvåpne, og Luk i en sort søppelpose.

Hvis man tror på et samfunn hvor verken dyr eller mennesker kan endre atferd, ja, da blir det et samfunn som deler ut dødsstraffer og justismord konsekvensen.

Les mer fra Norsk debatt

Hunder er som det stumme barnet. Vi har mye kunnskap om barn i dag, hvorfor stopper det opp når det kommer til kunnskap om familiedyrene våre? Det er forskjell på mennesker og dyr, men dyr har en egenverdi og tilhørende rettigheter. Og det er umenneskelig og inhumant å ikke ta dette innover seg og å ta livet av dem på denne måten.

Nordmenn er kjent for å ha en svært høy grad av tillit til myndighetene. Politiet kan gjøre en feil. Det er i sannhet et primitivt og håpløst dyresyn som blir praktisert i dag.

I år er det manges juleønske at hundeloven endres, en lov som gjør myndighetene til bødler. Dette er en lovendring som det haster med å få på plass. Til det beste for både dyr og mennesker.

Shabana Rehman har vært engasjert i begge hundesakene i løpet av prosessen.