Jeg sympatiserer ikke med dem som brenner andres hellige tekster i sinne. Jeg er heller ikke på side med dem som brenner flaggene til vestlige land. Jeg mener at begge sider burde forstå hverandre bedre.

Det er på tide at muslimer forstår prinsippene for ytringsfrihet i Europa. På samme måte må europeiske høyreekstreme forstå at muslimske trossamfunn er, og kommer til å fortsette å være en del av samfunnet, og at de har en hellig bok som de verdsetter over alle ting i livet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg har lagt merke til at Erdogans politikk ikke skiller seg så mye fra politikken til den europeiske ekstreme høyresiden. Erdogan presser Sverige hardt i ønske om at de skal forlate prinsippene sine om menneskerettigheter, som de har vedtatt i flere tiår.

Erdogan søker, med alle ulovlige midler, å skade sine motstandere: Innbyggere som lever i skyggen i håp om den friheten som er tilgjengelig i Europa.

Det hadde vært bedre for Erdogan å gi et minimum av rettigheter til disse menneskene i stedet for å straffe dem.

På grunn av det tyrkiske presset på Sverige, så den ekstreme høyresiden at det å brenne Koranen er den beste måten å uttrykke deres misnøye med Erdogan på.

Erdogan har mistet sin popularitet mot den tyrkiske opposisjonen, og de vil møte intens konkurranse i det kommende valget.

Derfor ga den ekstreme høyresiden, ved å brenne Koranen, Erdogan en gylden mulighet til å heve populariteten hans blant muslimske tyrkere.

Av denne grunn fremstår Erdogan nå, blant tyrkerne, som den eneste beskytteren av muslimsk tro og helligheter.

Det ville vært bedre for den ekstreme høyresiden å velge et lurere alternativer enn å brenne Koranen, som protest mot den tyrkisk-svenske tilnærmingen. Koranbrenningen går på bekostning av den kurdiske minoriteten og den tyrkiske opposisjonen.

Les også: Paludans løfte til Erdogan: – Skal brenne en koran i uka til Sverige slipper inn i Nato

Det hadde vært bedre for dem å fokusere på forfølgelsen av kurderne og Erdogans politikk i Syria og Irak. De hadde muligheten til å forene sin innsats med det kurdiske samfunnet og den tyrkiske opposisjonen og menneskerettighetsorganisasjonene i Sverige. Det ville vært bedre å gjennomføre fredelige demonstrasjoner, legge press på den svenske regjeringen og tvinge dem til ikke å gå med på de tyrkiske kravene.

Det ville vært et bedre alternativ å be den svenske regjeringen om å søke andre løsninger for å gå inn i Nato.

I stedet for alt dette, brente de Koranen og gjorde millioner av muslimer fra den svenske staten sinte.

Jeg avslutter med ordene til den kurdiske forfatteren, akademikeren og kritikeren, Dr. Sherko Kermanj:

«Koranen er en religiøs bok og den bør kritiseres ved å skrive om innholdet og ikke ved å brenne den. Og de som brente Koranen er ikke mye forskjellig fra muslimene som brente de religiøse bøkene til dem som okkuperte landene deres i fortiden».