Gå til sidens hovedinnhold

Det tyske valgets første store taper

Sosialdemokraten Olaf Scholz seiler opp som ny forbundskansler i Tyskland – kanskje.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

En ting står nå klart: Den store taperen etter det tyske valget heter Armin Laschet. Samme hvilken koalisjon som i fremtiden skal regjere Tyskland, blir det ikke med ham som sjef. Mannen har ellers klamret seg til håpet om at et mirakel skulle redde ham fra konsekvensene av å ha tapt valget for en og en halv uke siden.

I løpet av tre-fire dager med intense forpostfektninger mellom liberalerne i FDP og miljøpartiet De grønne, snakket småpartiene to ganger med SPD og to med CDU. Etter begge møter med kristeligdemokratene, varte det ikke mer enn et par timer før Bild Zeitung kunne rapportere detaljert om hva som ble diskutert.

Bakholdsangrep

Det slapp til sammenligning ikke ut så mye som en halv setning fra de to partienes møter med SPD – eller med hverandre.

Så «alle» tar det for gitt at lekkasjene må ha stammet fra en CDU-forhandler. Om motivene for å torpedere sitt eget partis bestrebelser for – i siste øyeblikk - å få smidd en koalisjon, er det mange som spekulerer i. De fleste er enige om at ett viktig motiv må være å gjøre livet så surt for Armin Laschet – at han omsider kaster kortene og trekker seg som kanslerkandidat.

Les også: Disse bestemmer hvem som får makten i Tyskland

Frustrasjonen er sterk i partiledelsen over Laschets katastrofale valgkamp, der den ene tabben fulgte hakk i hæl på den neste. Resultatet på 24,1 prosent var ni prosent ned fra valget for fire år siden – og 15 prosent lavere enn målingene i april.

Tviholder

Laschet vil ikke frivillig – selv etter dagens brutale melding om at de to småpartiene vil forhandle med Olaf Scholz og ikke med ham – gi opp. Han reagerte med en bemerkning om at døra fortsatt står åpen hos CDU, hvis FDP og De grønne skulle komme på bedre tanker.

Det tilbudet ble grundig rent i senk av søsterpartiet CSUs leder Markus Söder, som ganske surt slo fast at løpet er kjørt, FDP og De grønne har valgt SPD som sin foretrukne partner – og dermed vendt Unionen (CDU og CSU) ryggen.

På kammerset i CDU gyver representanter fra ulike fløyer og interesser løs på hverandre, mens de venter på at en eller annen høyt på strå får tatt seg sammen til å gi Armin Laschet klar beskjed om at leken er slutt og at kanslerkandidaturet hans er dødt og begravet. Når han før eller senere begriper at håpet er ute, så må Laschet nødvendigvis også trekke seg fra vervet som CDU-leder.

Opprør

Jobben som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen holder han i disse dager på å gi fra seg. Og når han offisielt gir opp å bli kansler, må han nødvendigvis samtidig trekke seg fra partivervet. Så for Laschet ligger det an til en anonym tilværelse på bakerst benk i Forbundsdagen.

De grønne og de liberale beskyldes for å la Laschet få leve litt lengre i håpet om at det likevel kan finnes en løsning, men bare ut fra en kynisk betraktning om at muligheten kommer til å legge litt ekstra press på SPD under de kommende forhandlingene.

Les også: Mystiske «Moder Merkels» farvel

Innad i CDU gjør minst tre toppskikkelser seg klare til å ta over lederposisjonen.

Helseminister Jens Spahn (41) har i flere år gjort det klart at han en dag skal bli sjef. I denne omgangen lot han seg overtale til å bli støttespiller for Laschet – selvsagt i løfte om et fett bein den dagen målet var nådd og kanslertaburetten sikret. Nå om dagen er han mest opptatt av å markere avstand til sin «gamle læremester».

Merkels fiende

Frederik Merz (65) forlot for 20 år siden politikken i raseri, etter utallige sammenstøt med Angela Merkel.

I fjor forsøkte han – og greide nesten – å bli CDU-leder i stedet for Laschet. Den tidligere forretningsadvokaten, som har tjent en formue på å representere amerikanske kjempefond i Tyskland, regnes som gårsdagens mann – selv om han stadig forsøker å formidle at han slett ikke befinner seg så langt ute på høyrefløyen som folk tror.

Norbert Röttken (56) er en av partiets tidligere wonderboys, som i sin tid ble tuppet ut av en Merkel-regjering fordi han ikke selv visste å ta konsekvensene av et tapt delstatsvalg. Han fremstår i dag som en fortaler for et nært samarbeid mellom næringslivet og de grønne strømningene - og tilhører dem i CDU som ønsker å få i gang en klimavennlig omstrukturering så hurtig som mulig. Men forrige gang han forsøkte å bli valgt, var det ikke mange partimedlemmer som ga ham sin stemme.

Merkels ettermæle

I det hele tatt tyder alt på at tidenes CDU-rabalder bryter løs i det samme øyeblikk som Armin Laschet vedgår offentlig at han er ute av spillet. Og da kommer kampen til å dreie seg om fundamentale kursendringer og smertefulle oppgjør med egne feil. I denne sammenhengen må Angela Merkel frykte for sitt ettermæle.

For når sannheten om dagens Tyskland skal på bordet, må selv de mest trofaste vedgå at «Mutti» etterlater seg et land som lider under hennes manglende modernisering kombinert med iskald sparekurs gjennom 16 år. Med tanke på kommende energiutfordringer, så ville det vært betraktelig enklere hvis de som nå skal overta roret ikke måtte starte prosessen med å få den offentlige forvaltningen digitalisert.

Mange snublesteiner

De forhandlingene som i dag – torsdag – blir startet i Berlin, er også bare en form for å teste hverandres forestillinger – og ikke minst finne ut hvor de andres absolutte grenser befinner seg. Her er det grunn til å anta at FPD får trøbbel med SPD.

Den ene har lovet å låne de milliardene som trengs for å gjennomføre investeringer og omlegginger, mens den andre har garantert at statens utgifter skal balanseres uten kreditter. SPD vil innføre arveavgifter og heve skatten for høye inntekter – FDP står for det diametralt motsatte.

Les flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

SPD og De grønne har lovet å sette opp minstelønna til 12 euro timen, noe FDP er strikt imot. På klimaområdet pukker De grønne på omfang og tempo, noe SPD ikke vil motsette seg. Men FDP kommer til å ha sine innvendinger. Lista er lang og inneholder mange snublesteiner.

Og nå er det slutt på den pene kandidaten Olaf Scholz, som forespeiler sine mulige koalisjonspartnere gull og grønne skoger. Ved sin side, har han for eksempel de to partilederne Saska Eskin og Norbert Walter-Borjans, som befinner seg mye lengre ute på venstresiden og som sikkert også har mye de skulle sagt under forhandlingene. Så det store spørsmålet blir om partene virkelig når frem til en felles plattform som alle tre kan leve med.

Worst case

Hvis forsøket går galt, så kan jo CDU/CSU forsøke en gang til å komme i tale med FDP og De grønne. Men da vil Armin Laschet være vekk – og Unionens folk stille med ny kanslerkandidat – nemlig CSU-sjefen Markus Söder.

Les mer fra Norsk debatt

Det verste alternativet av dem alle, ville være hvis det heller ikke denne gangen blir funnet annen utvei enn en «stor koalisjon» mellom Unionen og SPD. Med en slik løsning, kommer alt til å bli som før – bare med den forskjellen at kansleren heter Olaf Scholz og ikke Angela Merkel.

Men alle involverte parter er nok innstilt på å strekke seg veldig langt for å få til et «trafikklys» - som tyskerne kaller en allianse mellom røde, gule og grønne.

De tre håper å ha noe klart til jul.

Kommentarer til denne saken