Gå til sidens hovedinnhold

Det vanskeligste fjellet å bestige er middagshøyden

Jeg vet at det er mange som samler på topper over 2000 meter i Norge. Der har jeg aldri vært.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har aldri vært på Galdhøpiggen. Ikke Glittertind heller. Det kan være fordi jeg er lat. Eller fordi det ikke er fisk der oppe. Jeg vet ikke. Jeg har kulemage, knirk i ryggen og slark i den ene kroppsdelen etter den andre.

Her kan du lese flere petiter av Baard Fiksdal.

Jeg tenker at middagshøyden er et slags vannskille i livet. Der ting begynner å renne feil vei. Men kan du selv velge når du er på høyden? Det lurer jeg litt på. Det er ikke godt å si hvor middagshøyden ligger. For noen er det punktet i livet der det er like langt fra begynnelsen som det er til slutten. Hvordan er utsikten på den toppen? Hva ser du når du lukker øynene?

Jeg gikk trolig over middagshøyden for en god stund siden uten å vite det. Jeg var trolig ikke klar over alvoret. Jeg oppdager jo som regel ting lenge etter at det har skjedd. Noen har båret opp to flotte parkbenker og satt dem på toppen av Skaugumsåsen i Asker. Fjelltoppen er blitt et slags parkanlegg der midt ute i marka. Det fungerer fint for meg. Jeg syns det får være grenser for natur. Det er fint å sitte der på toppen å ha utsikt. Over livet. Og annet.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt.

Hvis man ser seg rundt i Norge vil man fort oppdage at det er nedoverbakkene som er de verste. Det er mye frykt og fare for skade i nedoverbakkene. Sommer som vinter. For tiden går jeg mye på ski. Jeg kan ikke huske at jeg før gikk rundt og var redd for mangel på styresnø i Norge. Men det er jeg nå. Jeg går for eksemepel fra Grønland til Mikkelsbonn i Vestmarka og tenker; Er det nok styresnø? I den bratteste bakken? Er det styresnø eller bare blank is, der nede i svingen?

Jeg står som man forstår på ski ned fra middagshøyden. Jeg vet ikke helt hvor det ender. Skal si fra nå jeg vet mer. Heng med til neste petit.

Kommentarer til denne saken