Gå til sidens hovedinnhold

Dette er arven etter Ernas seks justisministre

Den nye regjeringen har en formidabel oppgave med å gjenreise norsk kriminalomsorg. Forventningene er store. Og ansatte utålmodige.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Kort tid etter regjeringsskiftet i 2013, uttalte daværende justisminister Anders Anundsen, at de hadde overtatt et fengselsvesen som nærmest hadde råtnet på rot.

Fra den gang har det skjedd mye i etaten, men tingens tilstand har ikke blitt bedre, heller tvert i mot. Hverdagen oppleves som mer krevende enn noen gang.

Har ment at de har satset på kriminalomsorgen

Det dagens regjering skal ha for er at de faktisk har bygget fengselsbygg. Ett på Romerike, ett i Indre Østfold og to i Agder. Med en total kapasitet på nærmere 500 nye fengselsplasser, men det er omtrent det. Sett bort fra Anundsens skryte-video, og at man har fått tilbake knekkebrød og havregryn.

Det store paradokset er at regjeringen selv har ment at de har satset på kriminalomsorgen, men det det står i stor kontrast til hvordan ansatte, innsatte og andre har opplevd det gjennom de siste åtte årene.

Selv om ansatte har ikledd seg uniformen med stolthet, og har forsøkt å strekke seg lengre enn det som er forsvarlig, så har man likevel kommet til kort.

Ikke fordi det har stått på engasjementet, men rett og sett fordi det ikke har vært samsvar mellom arbeidsoppgaver og ressurser. Regjeringens såkalte ostehøvelkutt, eller avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen - som absolutt ikke har endret noe til det bedre - gjorde en allerede krevende arbeidshverdag enda mer krevende.

Les også: Milliardene regner inn over Jonas Gahr Støre, men det er det ikke alle som gleder seg over

Man har forsøkt å løpe raskere mellom oppdragene, men det er grenser for raskt man kan løpe. Til slutt går det utover kvaliteten.

Problemet med regjeringens prioritering av nye fengselsbygg var at det fikk store konsekvenser for innholdet og ressurssituasjonen. Tidvis hadde man flere tusen udekte vakter i fengslene, og parallelt en massiv økning i antall vold- og trusselhendelser.

Konsekvenser langt utenfor fengselsveggene

Omtrent hver gang man forsøkte å få den politiske ledelsen i tale, endte det opp med at de skjøv direktoratet foran seg. Som for eksempel da direktoratet i 2015 sa at man drev fullt forsvarlig innenfor de midlene man var tildelt.

Dette var ikke bare usant, men en hån mot alle de ansatte som hadde opplevd å bli slått, spyttet på og truet.

Situasjonen ble opplevd som så ille at man ikke så noen annen utvei enn at man overleverte en kraftig bekymringsmelding til kriminalomsorgsdirektoratet, justisdepartementet ved politisk ledelse og daværende leder av justiskomiteen.

Det ble framsatt klare krav til den politiske ledelsen om at det hastet med strakstiltak for å forsterke både den dynamiske og statiske sikkerheten i kriminalomsorgen, og samtidig advart mot konsekvensene av unnfallenhet.

Dessverre valgte den politiske ledelsen det siste.

Dette fikk ikke bare konsekvenser for ansatte og deres hverdag, men også innsatte og samfunnet. Gjennom disse årene har flere innsatte uttrykt seg om hvordan de opplever situasjonen i kriminalomsorgen. Det er fint og flott med mulighet for utdanning, men hva hjelper det når man gjennom straffegjennomføringen ikke får mulighet til å ta tak i utfordringene som faktisk fører en del inn i kriminalitet, for eksempel rus og sinne.

Viktigere med symbolpolitikk enn å bygge opp kriminalomsorgen

En innsatt uttalte til NRK Dagsrevyen i 2017 i en sak om regjeringens ABE-reform at «vi koster mye mer når vi slipper ut, og ikke er rehabilitert, enn om vi får verktøyene og programmene vi kunne ha brukt».

Samfunnsøkonomien i det er innlysende, men tydeligvis ikke for de som har styrt de siste årene. Det som kanskje er enda verre er at selv når en rapport som var bestilt av regjeringen selv fastslo at kuttene vil gå utover sikkerheten og tjenestetilbudet, så har de likevel bare fortsatt.

For de var det viktigere med symbolpolitikk og tiltak heller enn å bygge opp kriminalomsorgen. Nærmere én milliard kroner som skulle vært brukt her hjemme, ble sløst bort ved å leie et fengsel i Nederland.

Man bygget en ny avdeling til flere millioner kroner ved Botsfengselet - som man la ned med resten av fengselet noen år senere, men penger til den viktigste ressursen i kriminalomsorgen - nemlig ansatte, både med og uten uniform - har man kunne se langt etter.

For å ikke snakke om programmer og andre viktige tiltak som ville kommet innsatte til gode.

Kriminalomsorgen må også ta ansvar for situasjonen. Det har lagt opp til en driftsmodell hvor det aller meste skal gjøres innenfor egne rammer.

Da Sivilombudsmannen kom med sin knusende rapport om de facto isolasjon i norske fengsler, og den påfølgende saken fra lagmannsretten som stiller krav til aktivisering, så ble aktivisering økt uten at det ble tilført nødvendige ressurser.

Til regjeringens og direktoratets forsvar skal det sies at det for inneværende års budsjett har blitt etablert aktiviseringsteam ved enkelte fengsler.

Les også: Kan Støres kamp mot «Forskjells-Norge» skape en bedre fremtid?

Ernars seks justisministere har sviktet ansatte

I takt med alternative straffegjennomføringsformer blir vi ofte sittende igjen med de mest krevende innsatte.

Det er helt greit, men det er håpløst å jobbe opp mot de - uansett om de sitter i varetekt eller soner dom - da vi hverken har kunnskap om de, eller har ressursene tilgjengelig for å bruke fengsel som endringsarena.

Hadde vi hatt egne gjengkoordinatorer kunne vi ha benyttet tiden deres i fengsel til å prøve å megle mellom fiender, men istedenfor får vi situasjoner som slagsmål mellom gjengkriminelle.

Konklusjonen etter Ernas seks justisministere er at de har sviktet ansatte - som har utført et oppdrag på vegne av, og for samfunnet. Innsatte - som en dag skal bli naboen din eller min og ikke minst samfunnet - fordi det som skjer bak høyre murer påvirker tryggheten i samfunnet.

Selv om det har blitt forsøkt å trykke på SOS-knappen flere ganger, oppleves hverdagen bak høye murer som mer krevende enn på lenge. Bare i Oslo fengsel har man lagt bak seg en sommer med flere alvorlige voldshendelser, grove trusler mot ansatte, krevende psykisk syke innsatte og selvmord.

Dette kommer i tillegg til de hverdagslige situasjonene som man står i - og alle de brannene man klarer å slukke gjennom vaktene.

Store forventninger til ny regjering

Den nye regjeringen har en formidabel oppgave med å gjenreise norsk kriminalomsorg. Forventningene er store. Og ansatte utålmodige.

Det trengs rett og slett et kart og kompass som minsker avstanden mellom arbeidsoppgaver og ressurser, styrker den dynamiske og statiske sikkerheten - og som gjør oss i stand til gjennomføre samfunnsoppdraget i tråd med fomålet.

Les mer fra Norsk debatt her

En start vil være å skrote ABE-reformen, tiltak for å styrke sikkerheten - og straks gå i gang med en ny stortingsmelding om kriminalomsorgen, som tar utgangspunkt i Inger Louise Valles arv, og som svarer ut både dagens utfordringer og gir kriminalomsorgen en tydelig retning.