Mens investorer rømmer landet på grunn av regjeringens brutale skattepolitikk, sitter Norge igjen med en stat full av penger. Historien viser at der staten leker næringsliv blir resultatene blodrøde.

Norge er et rart land. Landet flommer over av penger, men vår regjering viser stadig mindre forståelse for hvor penger kommer fra. Og enda mindre forståelse for hvordan verdier skapes og hvordan velferdssamfunnet skal opprettholdes i fremtiden.

Oljens forbannelse

Oljefondet stiger til stadig nye høyder. Fondet nærmer seg 14.000 milliarder kroner.

Dette er ufattelig mye penger. I tillegg har de en betydelig mengde andre finansielle aktivaer. Med et slikt beløp på bok, som tilsvarer rundt åtte-ni statsbudsjett, så sitter mange med en følelse av at Norge kan betale seg ut av de fleste problemer. Kravene og forventningene til mer penger er i alle fall store og økende.

Enda verre er det at det brer seg en forestilling om at det ikke er så nøye. Vi har da penger nok. Om det sløses litt her og ødelegges litt der, så vil pengene fra oljefondet kunne dekke over det hele.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Dermed mener kanskje regjeringen at det ikke så farlig at næringslivet ødelegges eller at mange med penger rømmer fra landet fordi skattene er for høye. Staten kan jo bare overta, og dekke underskuddene som måtte komme. Det står altså ikke på penger.

Denne tankegangen er farlig. Svært farlig.

Dette er oppskriften på at det går ordentlig galt til slutt. Ingen formue er stor nok til å vare evig dersom den ikke passes på og forvaltes fornuftig. Ei heller den norske oljeformuen, når statens politikk henfaller til dårskap.

Det er dette som er oljens forbannelse.

En regjering som tror den er best til alt

Et tydelig tegn på denne dårskapen er at regjeringen tror den kan alt best.

All velferd skal nå drives i offentlig regi. Et eget utvalg, kalt Avkommersialiseringsutvalget, skal som kjent utrede hvordan det skal gå til.

Men dette utvalget samarbeider så dårlig at regjeringen har måttet leie inn et privat konsulentselskap for å drive «parterapi» for utvalgsmedlemmene.

Les også: Hjelp – kan noen komme og rydde opp for oss her?

Ja virkelig. Resultatet blir at velferden blir både dårligere og dyrere.

I næringspolitikken er det ikke noe bedre. Der er det satt ned et råd, for å finne ut hva staten skal satse på. Nasjonalt Eksportråd heter det. Målet er visst å øke norsk eksport utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030.

Dette er et hårete mål staten mener den kan planlegge seg og subsidiere seg til. Det var ikke industritopp og rådsmedlem Tore Ulstein enig i og trakk seg i protest fra rådet i november i fjor.

Bare rot der også altså.

Men regjeringen vet visst best hva det skal satses på. Havvind, som er svært kostbart i Norge, er allerede valgt som satsingsområde for eksport.

Totalt urealistisk

Det er altså mindre enn sju år til 2030. Og innen da mener næringsminister Jan Christian Vestre at norsk eksport utenom olje og gass skal økes med 50 prosent.

Dette er det svært lite realisme i, av flere grunner.

En viktig årsak er at flere av de påståtte eksportmulighetene, herunder batteriproduksjon, vil kreve svært mye strøm. Strøm har vi allerede for lite av og prisene er høye. Ny kraftkrevende industri vil bare presse strømprisene ytterligere oppover.

Les også: Norge må bli «street smart»

En effekt av dette er at eksisterende kraftkrevende industri, herunder selskaper som Norsk Hydro, Elkem og Yara, vil få det tøffere. Disse selskapene står i dag for en betydelig eksport, men kan måtte redusere produksjonen i Norge på grunn av strømkostnadene når dagens avtaler ruller over.

Dernest så har ikke Norge og norske selskaper noen fortrinn i nye industrier som batteriproduksjon. Energien er dyr, arbeidskraften er dyr og transportkostnadene til markedene langt borte er høye.

I sum gjør dette at målene om 50 prosent vekst i eksport utenom olje og gass fram mot 2030 bare er en ønskedrøm uten rot i virkeligheten.

Eierskap og politiske mål

I fjor høst la regjeringen fram en ny eierskapsmelding. «Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap» heter den.

Der skrives det mye forskjellig om statlig eierskap som kanskje høres fint ut, men gjennomgangstonen er at staten skal være mer aktiv og at det skal være «grønt». Tittelen oppsummerer hvor regjeringen vil – politikk er viktigere enn butikk.

Regjeringen erkjenner selv at dette kan gi problemer. På side 29 i meldingen heter det nemlig:

«En aktiv eierutøvelse, dersom den er basert på politiske føringer som ikke fremmer statens mål som eier, kan føre til feilallokering av ressurser i selskapet, ineffektiv drift og svekket konkurranse, og dermed svekke måloppnåelsen og være verdiødeleggende. Det kan også bidra til å svekke tilliten til det norske kapitalmarkedet, der staten gjennom sitt eierskap er en stor aktør»

Ja nettopp. Politisk innblanding kan ødelegge mye. Likevel er det altså politiske mål eierskapet skal brukes til å nå.

Hvor ødeleggende dette blir har ikke regjeringen en gang forsøkt å anslå, men det kommer vi til å få se fremover.

Slik gikk det sist gang

At staten skal være en «aktiv» eier er ikke noe nytt for en rød regjering.

I 2007 kjøpte staten seg inn i det Kjell Inge Røkke kontrollerte oljeserviceselskapet Aker Solutions for fire milliarder kroner. Målet var å sikre «norsk eierskap».

I 2020 hadde dette gitt et tap for staten på tre milliarder kroner.

Les også: Alt hviler på oljen. Hvorfor ikke bare innse det?

Etterpå er Røkke jaget ut av landet av regjeringen gjennom kraftige skatteskjerpelser. Han kan nå sitte i Sveits og telle pengene sine, mens staten sitter der både uten skatteinntekter, uten å ha oppnådd noen mål og med en mer usikker fremtid for de «nasjonale interessene» de røde politikerne ville sikre.

Selskapet er nå på utenlandske hender, nemlig Røkkes, i og med at han har flyttet.

En farlig cocktail

Ser vi det svulmende oljefondet, regjeringens selvgodhet som eier, og uklare, konfliktfylte politiske mål i sammenheng, får vi en farlig blanding.

Det blir politikk foran butikk, der pengebruken blir lettsindig.

Akkurat dette så vi tydelig i fjor da regjeringen besluttet å kjøpe skogeiendommen Meraker Brug i Trøndelag til en pris analytikere mener er mer enn det dobbelte av verdien.

Hva er vitsen med det? Kan staten drive noe bedre eller utvikle bedre enn andre? Svaret er et krystallklart: Nei.

Som eier blir staten aldri god, og det viser staten gang på gang.

Jeg er likevel redd dette bare er starten på dumme ting staten nå skal gjøre både av kjøp og eierskap.

Dette ender bare med sløsing med statlige midler, som heller kunne vært brukt på eldreomsorg, veier og sykehus.

For mye penger, for mye selvgodhet og for mye politikk er en farlig cocktail.