Gunhild Dahlberg, kjent fra reality-TV, skrev et debattinnlegg i VG om skjermtid. Den har gått som en farsott i sosiale medier. Forfatteren Maja Lunde mener vi må gå sammen for å få ned skjermbruken. Dahlberg har forbudt sine barn å bruke nettbrett og mobil hjemme. Lunde mener det er skolens ansvar å få foreldre til å redusere skjermbruken.

Skjermbruken. En slags fellesnevner for bruk av læringsbrett, spillkonsoll, mobil, TV, iPad og annet.

På foreldremøter og på, morsomt nok, sosiale medier diskuterer foresatte villig vekk om at barna må bli mer aktive, de må vekk fra skjermen og lese bok, skrive på papir med blyant og løpe nakne opp i trærne slik man selv gjorde som ung.

Du har muligens luktet lunta på dynamitten allerede. Dette er foreldre som juger. De juger like mye som at de sier det alltid var masse snø på vinteren og sol hele sommeren da de var unge. Eller at de spiste grønnsaksuppen de fikk servert, eller alltid gjorde som de foresatte sa.

Barna blir ikke bare dumme, de blir også stumme

Valgene som gjøres fjerner barnet fra sin virkelighet, og virkelighetssansen blir ødelagt. Det fratar samværet med foreldrene, dreper fantasien og det stimulerer til voldshandlinger. I tillegg blir barna redde, og det skaper angst. Barna får også lese og skrivevansker, og har ikke mulighet til å bearbeide inntrykkene man får. Barn kan bli skoletapere.

Det høres skummelt ut ikke sant?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Når du som voksen leser dette vil du tro at noen som vokser opp under en slik påvirkning vil i voksen alder ha problemer med å fungere normalt.

Det er mulig at spådommene som dette er hentet fra ble sanne. At du som leser dette som kanskje var ung i 1983 når påstandene ble framsatt i Tønsbergs Blad den 5. februar, har blitt en slik skoletaper, og ikke klarer å fungere normalt.

Sannsynligvis, siden du leser dette, ble det ikke slik at den TV-tittingen du hadde som ung ødela deg.

Den passive, ensidige informasjonen du fikk lineært levert den gangen var bare en del av din totale hverdag.

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere

Sokrates, ca 2 500 år siden

Alt med samme lusekam

Det skumle er det vi ikke forstår. Så finner vi en lusekam, og i den lusekammen er all skjermtid det samme. At skjermen en gang er en bok, en annen gang en billett på bussen og en tredje gang en interaktiv opplæring i språk er irrelevant. Skjerm er skjerm. Uansett.

Når skolen vises fram video om et pedagogisk opplegg i en spisepause, så er det det samme som at de bruker en smartboard istedenfor tavle med kritt.

For foreldre hadde da ikke slik smartboard. Det er en skjerm. Det sammenlignes med den TV-tittingen man selv gjorde som ung.

Les også: Kunstig intelligens vil fjerne disse dinosaur-jobbene

Den fullstendige mangelen på respekt for læreryrket som så mange foreldre uttrykker, er vanskelig å forstå seg på. Den komplekse skolen som er i dag er på et særdeles høyt pedagogisk nivå om man sammenligner med 1983, hvor noen forskere mente vi ville bli dumme og stumme av TV.

Lærerne bruker ikke skjerm fordi de er late, men som en del av en skolehverdag.

Det lærere og skoler gjør er å utruste våre barn på best mulig måte for en moderne framtid. Som en god debattant skrev det på Kvinneguiden:

«Man betaler rørleggeren for å fikse det gulvet fordi man forventer at han klarer det bedre enn en selv, og man sender barna på skole heller enn å ha hjemmeskolen fordi man går ut ifra at barna får et bedre pedagogisk opplegg og bedre læringsutbytte enn om ungen skulle dinglet hjemme med mine ikke-eksisterende undervisningsegenskaper.»

Skjermbruk er ikke det samme som passiv TV-titting

Om en lærer setter på en video som er en del av et pedagogisk opplegg så kan det under tvil ligne på TV-titting på Postman Pat, Pompel og Pilt og Portveien 2.

Likevel er det å sammenligne epler med oppskåret kiwi med granateple og pærebiter. Det er absolutt ikke det samme.

At oppgavene på min sønns læringsbrett tilpasser seg etter nivået han er på er ikke noe en papirlekse fra side 12 til side 14 kan, noen gang.

Den moderne skolen hjelper de som trenger mest hjelp, og gir utfordringer til de som trenger nye mål. At læreboken bruker papir og ikke døde trær bør ikke være viktig for oss foreldre.

Om mine døtre ser på TV-serien de elsker på en mobil eller på TV er irrelevant, men det er ikke det samme som at de lager presentasjoner om imperialismen på skole-PC-en de har.

Alt har skjerm, men det er ikke det samme. Gaming er ikke en passiv underholdningsform. Kreativ videoredigering gjør ikke unge passive og dumme.

Så er det selvfølgelig en fellesnevner i alt at om vi sitter stille i sofaen, og ikke gjør noe blir vi ganske overvektige og late. At vi spiser feil, og bruker kroppen for lite er selvfølgelig viktig.

Der har vi foresatte et ansvar vi må følge opp for å komme oss selv over dørstokkmila, ut i skogen og naturen med våre barn. Så er det greit å bruke mobilen som kamera på tur, det er ikke skjermtid. Instagram og Snapchat kan vi foresatte sjekke når vi kommer hjem.

Så kan vi puste litt med magen når det gjelder skjermbruk. I 1991 så 84 prosent av alle mellom 9 og 79 år på TV hver dag. I 2021 var tallet 46 prosent. I 1994 så et barn mellom 13 og 15 år 117 minutter TV hver dag,i gjennomsnitt. I 2019 var tallet 40 minutter. Det ble folk av de som var mellom 13 og 15 hvor veldig mange så mange, mange timer TV hver dag i dag.

Om ikke alle som er litt over 40 den dag i dag er helt borte. Mest sannsynligvis er de ikke det der de surfer på Finn, sjekker Instagram og diskuterer skjermtid på sosiale medier.

Vi foresatte bør ta en liten pust i bakken, helst ute og sammen med barna. Skjermtid er ikke utfordringen, men alt det andre vi ikke gjør. Så bør vi stole på at lærere kan jobben sin de også. Så kan vi gjøre vår, å være foresatte som tar barna med på ski, ned en bakke, opp et fjell, en tur i byen eller bare ut i en hage eller en park med litt appelsinsaft. Med mobilen igjen inne.