Gå til sidens hovedinnhold

Dette er ikke en dugnad

I Erna Solbergs dugnad er det tillit til de rike og mistillit til de fattige som gjelder. De på toppen sluntrer unna, mens de på bunnen må ta i et tak.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Da Språkrådet skulle kåre årets nyord i fjor, falt valget på «koronaen». Det var et logisk valg. Samtidig var det et annet ord som kanskje burde ha blitt vurdert.

«Dugnad» er ikke et nytt ord i det norske språket. Faktisk ble det kåret til Norges nasjonalord av P2s lyttere tilbake i 2004.

Men etter at Erna Solberg innvarslet de sterkeste tiltakene vi har hatt i fredstid for snart et år siden, har ordet «dugnad» skiftet betydning i så stor grad at det nå framstår som et helt nytt ord.

12. mars i fjor manet statsministeren til en storstilt dugnad for å bekjempe koronaviruset:

«I Norge står vi sammen når det gjelder. Vi mobiliserer til dugnad og samarbeid i små og store lokalsamfunn. Nå er dette viktigere enn noen gang. Viruset er så smittsomt at vi ikke kan ta på hverandre. Men vi skal ta vare på hverandre.»

Les også: Koronadugnad - er det bare for noen?

Vi var mange som trodde på statsministeren den gang. På det meste stilte 88 prosent av befolkningen seg bak smitteverntiltakene, til tross for at de har store negative konsekvenser for både folk og land. Folk var klare til å brette opp ermene og bidra i dugnaden.

Men i vinter har støtten til smitteverntiltakene falt markant. Stadig flere innser nemlig at det slett ikke er noen vanlig dugnad statsministeren har invitert til.

Ikke akkurat en tradisjonell dugnad

De gangene jeg har vært på dugnad, enten det har vært i borettslaget eller barnehagen, har det alltid foregått på noenlunde samme måte.

Folk bidrar som best de kan. De som er sterke og nevenyttige, tar i et ekstra tak der det trengs. Den eldre dama i første etasje slipper selvfølgelig å ta de tyngste løftene. Er det noen som er syke eller jobber den helga, trenger de ikke være med. Kanskje kan de få en oppgave de kan løse seinere hvis det ikke passer. Alle bidrar etter evne, og til slutt spiser vi pizza og tar noen pils.

Erna Solbergs «dugnad» fungerer på en litt annen måte. Her er det de som har minst som skal ta de tyngste løftene. I uke sju var 209.700 mennesker registrert som arbeidsløse på Nav, mange av dem på grunn av regjeringens smitteverntiltak. Typisk nok er mange av de bransjene som er hardest rammet, som for eksempel servering og reiseliv, bransjer med svært mange lavtlønte fra før.

Politikerne beholder sine millionlønninger og sine trygge jobber, mens lavtlønte i privat sektor må oppsøke Nav og leve på dagpenger. Vi deltar altså i en samfunnsdugnad der de lavest lønte må bære den største børen. Regjeringen har avvist å innføre en egen koronaskatt for de med høyest inntekter for å sikre en mer rettferdig fordeling av byrdene. De har også avvist at politikerne selv går ned i lønn for å bidra til dugnaden, slik politikerne i for eksempel New Zealand har gjort.

Støtte til få utvalgte

På område etter område ser vi at sårbare grupper – enten det er fødende kvinner eller ensomme eldre – må ta de tyngste løftene i smittevernsdugnaden. Pårørende som vil være med sine kjære på sykehjem har slitt med stivbeinte regeltolkninger, mens profesjonelle lobbyister fra Norsk Industri har kunnet påvirke regjeringen til å se bort fra helsefaglige råd via SMS.

Titusener av utenlandske arbeidere har fått strømme inn i Norge nesten uten kontroll, samtidig som tusener av småbedriftseiere må se livsverkene sine gå under. Jeg har aldri vært på noen dugnad der det kreves at du må selge leiligheten, mister jobben eller gir opp livsverket ditt.

Les også: Dette skriver avisene om norsk politikk

Mistilliten som vanligvis råder i Nav-systemet er som blåst bort i møte med mektige næringslivsaktører. Regjeringen har avvist at koronastøtten skal komme med noen form for krav for å hindre store utbytter. Her skiller Norge seg fra de fleste andre land i Europa, som stiller strengere krav til firma som får støtte av skattebetalerne.

I Erna Solbergs dugnad er det tillit til de rike og mistillit til de fattige som gjelder. De på toppen sluntrer unna, mens de på bunnen må ta i et tak.

Den bransjen som kanskje har bidratt aller mest til dugnaden er serveringsbransjen. Regjeringen har gjort ganske lite for å hjelpe serveringsstedene til å holde folk i arbeid. For eksempel får serveringsstedene ikke dekket utgifter til lønn eller til varelagre som går ut på dato når regjeringen stenger dem ned. Øl og mat er visst ikke en fast utgift når du driver bar! Resultatet er at svært mange utesteder og restauranter nå står i fare for å gå konkurs.

Mens serveringsstedene må sette livet til for å bidra til å hindre smitte, ruller regjeringen ut den røde løperen for andre bransjer. For eksempel har de blånektet å stille noen form for krav om at utleiere må kutte i leia til bedrifter som får krisestøtte fra staten. Disse skal tydeligvis ikke bidra til dugnaden i det hele tatt.

Nylig kunne NRK fortelle at utleiere som lar leilighetene sin stå tomme gjennom pandemien kan få støtte fra skattebetalerne for å sikre sine leieinntekter. Næringsminister Iselin Nybø avviser at hun har tenkt å tette dette hullet. Det er visst ikke så farlig at en offentlig stønadsordning kan misbrukes, så lenge det ikke er trygda folk som gjør det.

Les mer fra Norsk debatt her

Kan dette virkelig kalles en dugnad, Erna Solberg? For meg ser det ikke slik ut i det hele tatt. For meg ser det ut som regjeringen krever umenneskelige ofre av sårbare grupper og vanlige folk, samtidig som de på toppen skal bæres på gullstol gjennom krisa.

Jeg har i alle fall aldri møtt opp på en dugnad der han som bor i penthousen slipper å gjøre noe, mens 80-åringen i kjellerleiligheten må plukke sneiper i bedet.

Reklame

Slik sparer du enkelt 600 kroner på mobil-abonnementet

Kommentarer til denne saken