Systemet vi har mot ungdomskriminalitet er altfor slapt og altfor tregt. Noen ganger tar det opp til to eller tre år før unge kriminelle får en reaksjon. Det er ikke holdbart. Vi trenger en varetektsordning som er tilpasset for unge kriminelle.

I en reportasje 29. april 2020 skriver Aftenposten om «to brødre» som er blitt kriminelle gjengangere og som får herje fritt uten at noen klarer å stoppe dem. Ofre for deres voldelige oppførsel omfatter alt fra barn, til lærere, miljøarbeidere og politibetjenter.

Mange er redde for disse to guttene. I reportasjen kommer det frem at lærere er blitt syke på grunn av trakasseringen og volden fra de to, familier har ønsket å flytte fra nabolaget og barnevernet frykter at brødrene enten kommer til å drepe noen eller selv bli drept.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Aftenposten spør politiet om hvordan det er å jobbe med kriminelle som er for unge til å straffes: «Det kan være ganske frustrerende. Dette er kjernen i utfordringene vi ofte står i med unge kriminelle. De mulighetene vi har, er å ransake, ta beslag og gi dem besøksforbud. Men vi har ingen sanksjonsmulighet bak tiltakene. Bryter de dem, blir saken henlagt. Det er en runddans vi bare må forholde oss til med ungdom som er for unge til å straffes», svarer avsnittsleder Fredrik Eikeseth.

Systemet har verken klart å hjelpe disse ungdommene ut av kriminell atferd eller beskytte deres ofre. Det er et dobbelsvik. Over 100 bekymringsmeldinger og over 100 anmeldelser har ikke hjulpet noe.

Reaksjon etter lang tid har ikke den samme effekten

I 2014 ble det innført nye alternative reaksjoner, som ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. De viser seg å være lite egnet til å forebygge kriminalitet. Meningen er at ungdomsstraffen skal forene hjelp med straff, men resultatet blir ofte verken hjelp eller straff. Et av de viktigste ankepunktene i evalueringen fra Nordlandsforskning (2014-2018) er at det tar lang tid fra lovbruddet avdekkes og til oppfølgingen av ungdommen starter.

Reaksjonen som kommer etter lang tid, vil ikke ha den samme effekten for ungdom som det har for voksne. Mens systemet jobber langsomt med én sak, kan en ung kriminell begå flere nye lovbrudd, slik disse to brødrene har gjort. Gjengangere er vanskeligere å få tilbake på rett kjøl igjen enn førstegangs lovbrytere.

Behandlingstiden hos politiet, påtalemyndigheten og domstolen er til sammen så lang at den forebyggende effekten blir sterkt svekket. I en rapport fra Riksrevisjonen i 2019 slås det fast at varetektsfengslede og personer under 18 år har måttet vente lenger enn fristen tilsier i halvparten av tingrettssakene i 2018, mens lagmannsrettene brøt fristen i over 60 prosent av sine saker.

For å sikre at unge får en rask reaksjon, bør man fjerne flaskehalser i systemet og sikre at hele justiskjeden flyter. Den enkleste måten å sikre en rask reaksjon på er bruken av varetekt. Dette fordi varetekt er et strakstiltak. Den sikrer at ungdommen som har begått alvorlig kriminalitet får en umiddelbar reaksjon fra samfunnet.

Med reaksjon her mener jeg ikke straff - siden varetekt bare er et prosessuelt tvangsmiddel, men at hele systemet handler raskt.

Dagens vilkår for varetektsfengsling bør fortsatt gjelde, men varetekten bør fungere som et utgangspunkt for en mer effektiv oppfølging av den unge lovbryteren fra hjelpeapparatet. Mens ungdommen er under varetekt, bør hjelpeapparatet benytte anledningen til å etablere relasjoner med en ung lovbryter som kan videreføres ute.

Rask plassering i barneverninstitusjon kan erstatte varetekt overfor barn, men denne institusjonsplasseringen klarer ikke å ivareta de samme hensyn som varetektsfengsling. Kriminalomsorgen er fortsatt den eneste offentlig omsorg som har lov til å løse en dør. Dessuten kan varetektsfengslingen skje umiddelbart etter et lovbrudd.

Les også: Jeg vet alt om tvangsbehandling, for jeg har blitt tvangsbehandlet i flere år

Rask reaksjon er det viktigste

I forbindelse med arbeidet med Agenda-notatet «Fra utenforskap til kriminelt felleskap», spurte jeg nestor i rettspsykiatri, Randi Rosenqvist, om hva hun synes om ideen om bruk av kortvarig varetektsfengsling overfor unge lovbrytere. Hun var positiv, og svarte på følgende måte: «Det kan være en øyeåpner for barnet. De vil erfare at det å sitte i fengsler er kjedelig, og en del vil ta lærdommer. Ut fra den erfaringen jeg har med å jobbe i fengsler, tenker jeg at en pause der de blir pådyttet en del ting som de ikke kan slippe unna, kan ha en positiv effekt».

Rask reaksjon er viktigere enn streng reaksjon. En ukes rask varetekt kan være mer virkningsfull enn en mye lengre fengselsstraff flere år etter at forbrytelsen er begått.

Vi må imidlertid hindre fengsling av mindreårige uten at det skjer noe mens de sitter inne.

Å få en rask reaksjon og rask kontakt med for eksempel en barnevernspedagog eller psykiater for videre oppfølging, kan være mer hensiktsmessig enn å henvise til noe samfunnstjeneste som man blir innkalt til om et halvt år. Eller at man får et strengt fengsel etter at man fyller 18 år. Det bør imidlertid være tilrettelagt varetekt for ungdom som ivaretar hensynet til barnets beste. Som for eksempel en ungdomsvaretekt tilknyttet ungdomsenheten på Eidsvoll.

Samfunnet må sette grenser for uakseptabel kriminell atferd rett etter at det skjer.

Alle, inkludert ungdommer, må bli ansvarliggjort for sine kriminelle handlinger. Ikke bare på grunn av signaleffekten og forebyggingseffekten dette har, men også av hensyn til rettferdighet for ofre.

Les mer fra Norsk debatt her

Det første lovbruddet

Dagens ordninger i møte med ungdomskriminalitet sikrer ikke en rask reaksjon som unge lovbrytere trenger. Når reaksjonen kommer først etter for eksempel to år, så har det konsekvenser for mange andre. Det er nemlig ikke slik at ungdomskriminelle som har en sak rullende i systemet venter i ro til den endelige dommen kommer. Han fortsetter å begå nye straffbare handlinger.

Det er spesielt viktig å reagere raskt når en ungdom begår det første lovbruddet. Kriminalitet begynner gjerne med små saker for ungdom på vei mot en kriminell livsstil. På grunn av lang saksbehandlingstid ender mange alvorlige saker med henleggelser, frifinnelser eller strafferabatt som ikke står i stil med forbrytelser.

Dette kan gi ofre eller lokalsamfunn en følelse av at samfunnet ikke reagerer mot kriminalitet. Noe som igjen kan bidra til å undergrave tilliten til politiet.