Er det egentlig mulig å leve et liv uten å få fiender? Lar vi frykten for fiendskap begrense vår handlefrihet? Er det viktigere å bli likt av alle enn å stå opp for sine meninger?

For de av oss som husker Margareth Thatcher, har det vært morsomt å følge karakteren hennes i TV-serien, «The Crown». Det er utvilsomt delte meninger om politikken hun førte, men jeg tror det er stor enighet om at hun var en særdeles viljesterk og modig statsleder.

Hun stod opp for sine meninger, og hun gjennomførte sitt politiske prosjekt, uten å vike en tomme.

Denne holdningen gav henne en rekke fiender, som hun håndterte på ulikt vis. Noen av dem ble oversett, mens andre ble nedkjempet. Vissheten om at det var mektige krefter rundt henne som ønsket å se henne feile, satte henne aldri ut av spill.

Uvenner eller fiender

Det er selvsagt vanskelig å skulle trekke lærdom fra erfaringene til en tidligere britisk statsminister, men kanskje finnes det noe allmenngyldig i måten hun valgte å møte sine fiender. For det er ikke sikkert at fiendskap som fenomen arter seg så veldig forskjellig for oss mennesker.

Uansett utgangspunkt tenker jeg at de aller fleste forsøker å unngå å få fiender. I stedet ønsker vi, så langt det lar seg gjøre, å leve i fred og harmoni med våre omgivelser.

Til nød kan vi tåle uvennskap, selv om dette også kan være belastende. Men uvenner vil alltid dukke opp, som en del av livets gang.

Fiender, derimot, er noe helt annet.

Mens uvenner misliker deg, vil ditt forhold til dine fiender alltid bære med seg en kime av hat.

Fiendskapets dynamikk

Hatet er ofte fiendskapets viktigste drivkraft. Hatet gir næring til hevntanken, som igjen øker skadepotensialet.

For den angivelige uretten, fornærmelsen eller provokasjonen fienden mener seg utsatt for, skal selvfølgelig hevnes.

Dette er noe vi alle vet, innerst inne, og av den grunn er fiendskap noe vi har lært oss å frykte.

Man vet aldri hva som kan skje, og får følgelig ingen mulighet til å forberede et tilstrekkelig forsvar: Ting man har sagt, skrevet eller gjort, kan bli utgangspunkt for bakvaskelser eller ondsinnet ryktespredning.

Når frykten fortrenger motet

Det kan derfor være vanskelig å vise mot eller standhaftighet i konfliktsituasjoner, og de gangene man gjør det, kan man i ettertid kjenne på en snikende utrygghet.

Kanskje leder dette igjen til selvsensur og tilbakeholdenhet ved senere anledninger.

Les også: Konfliktsky? Slik setter du grenser

Faren er i så fall stor for at man gradvis utvikler en kommunikasjonsform som har som formål å redusere risikoen for å provosere andre.

Man går inn i rollen som den unnvikende eller underdanige, mens man innbiller seg selv at dette først og fremst handler om klokskap.

Taushetens strategi

Jeg forstår veldig godt at mange kvier seg for å dele sin frustrasjon, uenighet eller motstand i det offentlige rom. For selv om man ytrer seg i en frisk, men tilsynelatende harmløs diskusjon, kan en slik deltakelse i verste fall få alvorlige konsekvenser.

Èn konsekvens kan være at man plutselig får fiender.

Og disse fiendene går gjerne etter yrket man utøver, eller renomèet man har bygget opp. Følgelig er det nok enklere for mange å velge taushetens strategi.

Da Margareth Thatcher i sitt tredje år som Storbritannias statsminister, tok et ugjenkallelig oppgjør med medlemmer av sitt regjeringskabinett, visste hun at denne handlingen ville gi henne fiender for livet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Også Thatcher kunne valgt taushetens strategi, da denne utvilsomt ville vært den enkleste og mest behagelige varianten. I stedet valgte hun å kjempe for sin personlige integritet og politiske ære.

Ingen kan gå i kamp uten å skaffe seg fiender

Det er viktig å ha i minne at det på ingen måte var noen selvfølge at Margareth Thatcher skulle velge å gå til kamp mot sine fiender. Hun var på sett og vis en fremmed fugl i det politiske livet, som på den tiden var ekstremt mannsdominert. Når hun likevel klarte å nå toppen, først som partileder i Det konservative partiet, deretter som statsminister, var dette egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Dessuten kom hun fra en alminnelig kjøpmannsfamilie, og hun hadde ingen naturlig tilhørighet til de privilegerte nettverkene, som til enhver tid har utøvet sin makt fra kulissene.

I september 1981 gikk noen av hennes egne statsråder ut i mediene, og uttrykte misnøye med hennes politikk, og mistillit mot hennes lederskap. Thatchers respons var umiddelbar, brutal og uventet. Hun gav tre av statsrådene sparken umiddelbart, mens to andre ble degradert til mindre ettertraktede embeter.

Her kan du lese flere kommentarer fra Fred Heggen

Hun visste utmerket godt at hun etter denne maktdemonstrasjonen ville få mange og mektige fiender i partiet og i embetsverket. Likevel gjennomførte hun tiltakene hun mente var nødvendig for å sikre sitt embete, sin ære og sitt politiske ettermæle. Thatcher fryktet nemlig ikke sine fiender, og ved sin resolutte reaksjon lot hun alle forstå at hun aldri ville tolerere illojalitet.

Thatcher angav selv at denne livsfilosofien hadde sin bakgrunn i diktet, «No enemies» av Charles Mackay, hvis budskap er at ingen kan gå i kamp uten å skaffe seg fiender.

Eller sagt med andre ord: Har du ikke fått fiender, har du heller aldri kjempet tappert mot urett eller svik, eller stått opp for noe du virkelig tror på.

Les mer fra Norsk debatt