Long covid-rehabiliteringen ved Helse i Hardanger legges ned på grunn av manglende finansiering. Det føles som et skikkelig slag i trynet og gjør meg strengt tatt rasende.

Jeg er en av altfor mange som står i kø, eller rettere sagt, har stått i kø, hos Helse i Hardanger med et bitte lite håp om å få plass ved long covid-rehabiliteringen der.

Jeg har vært syk med kronisk hodepine etter covid i desember 2020 og har nå nådd den dystre milepælen med sykemelding i ett år. I midten av i januar går jeg over på arbeidsavklaringspenger (AAP). Før jul klarte jeg omsider å finne hjelp privat og er heldig som får hjelp til å betale for det.

Hjelp som blir helt nødvendig når jeg må over på AAP – noe som får en drastisk påvirkning på min økonomiske situasjon.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

At det finnes offentlige tilbud for long covid-pasienter er helt avgjørende for alle de som ikke kan betale seg ut av det, slik jeg prøver meg på. Og jeg har som sagt selv hatt et håp om å få hjelp i Hardanger på sikt.

Satt ut av spill

Det er helt uforståelig for meg at vi kunne bruke så mye penger på håndteringen av pandemien, men at det nå ikke finnes penger for å håndtere ettervirkningene av den?

Les også: Psykisk syke er ikke syke, de lider

Vi er dessverre veldig mange med ettervirkninger etter covid som er satt helt ut av spill og som vil bruke lang tid på å komme oss tilbake til jobb.

Jeg tørr ikke tenke på hvor mye det koster samfunnet.

Å finansiere behandlingstilbud som gjør at folk får bedre funksjon og får en kortere vei tilbake i jobb må vel være lurt i et samfunnsøkonomisk perspektiv?

Jeg skal innrømme at jeg aldri har reflektert så mye over hvilke tilbud som finnes for pasientgrupper med sammensatte og kroniske lidelser utløst av infeksjoner, helt til jeg nå sitter her selv og har møtt en vegg i det offentlige helsevesenet som ikke virker innrettet på å verken diagnostisere eller behandle denne typen lidelser.

Les også: Tusen flere vil dø av korona i Norge løpet av de neste vintermånedene

Håpet burde være tilgjengelig for alle

«Heldigvis» for meg er det mange som sliter med senvirkninger etter covid, og det forskes også på mye i utlandet, særlig i Tyskland og USA. Jeg har tro på at det til slutt kommer til å skje noe også her hjemme.

Men at vi i Norge ikke klarer å finansiere de få behandlingstilbudene som faktisk viser seg å ha god effekt, det er rett og slett for dårlig.

Hvordan skal de som sliter med dårlig råd fordi de ikke kan jobbe på grunn av sykdom, kunne komme tilbake i jobb hvis det ikke finnes behandling av sykdommen gjennom det offentlige helsesystemet?

Long covid har for meg vært en ensom, utmattende og frustrerende sykdom. Jeg har ofte tenkt på hvor lenge jeg kan orke å ha det sånn.

Etter å ha funnet hjelp privat, fortoner sykdommen seg litt mer håndterlig og jeg har et håp om å kunne bli helt frisk igjen, selv om det kommer til å ta lang tid.

Det håpet burde være tilgjengelig for alle, og ikke bare for de av oss som er så heldige at vi kan lene oss på andre for økonomisk hjelp.