Om regjeringens behandling av Høyesteretts dom i Fosen-saken bryter med rettsstatlig prinsipper, overlater jeg til jurister å avgjøre.

Jeg noterer meg bare at i alle fall én jusprofessor – Erik Titlestad Monsen fra Universitetet fra Bergen – mener at både folkeretten og nasjonal rett kan gi grunnlag for en mindre drastisk utgang på saken enn at alle de oppførte vindturbinene trenger å rives.

Og mitt tips er at samene vil akseptere en pragmatisk løsning, som gir en eller annen form for sameksistens mellom reindrift og vindpark. Minst to grunner taler for det.

Mer til hjelp enn trussel

For det første forstår samene at de ikke lever utenfor, men i et moderne samfunn. Til og med reindriften har tatt i bruk moderne teknologi som helikoptre, snøscootere og firhjulinger.

Dessuten opprettholdes deres eksistens av penger og subsidier fra staten – staten er derfor mer til hjelp, enn å være en trussel.

For det andre har Fosen-saken gjort synlig interne splittelser på samisk side. Samene er intet monolittisk enhetlig urfolk. Norske Samers Riksforbund som hittil har dominert Sametinget, har fått en utfordrer i Nordkalottenfolket, som ikke like steilt stiller seg på bakbeina når det gjelder næringsutvikling og infrastruktur i de samiske områdene. Kritikken mot en privilegert reindriftsadel har blitt sterkere.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Mitt anliggende her er imidlertid det dilemmaet regjeringen har havnet i ved at den har latt seg binde av FN-konvensjonen om urfolks rettigheter, samtidig som den har latt seg blende av fornybar energi i form av vindkraft som veien til et grønt skifte.

To romantiske drømmer

Dette hodebryet ville vært der også med Høyre i regjeringsposisjon. Det var Stortinget som innlemmet menneskerettighetene i Grunnloven, og de fleste partier jakter på det grønne skiftet ved å bygge ut væravhengig vindkraft.

Både urfolks levemåter og fornybar energi er imidlertid ekstremt arealkrevende. Da 40 prosent av Norges areal kan regnes som et mer eller mindre sammenhengende reinbeiteområde, er det et understatement at det blir krevende å forene disse to hensynene:

Å respektere tradisjonelle livsformer og samtidig bygge ut massivt med vindkraft på land.

Urfolk og grønn energi representerer på hver sin måte to romantiske drømmer, som tydeligvis har kraft til å mobilisere den unge – får jeg lov til å si – woke-generasjonen.

Når valget tilsynelatende står mellom urfolk eller grønn teknologi, må det likevel sies å være et sympatisk trekk at de unge aksjonistene fra Norske Samers Riksforbund og Natur og Ungdom velger mennesker fremfor maskiner. Selv om aksjonistene virker litt for opphengt i forestillingen om at urfolk per se representerer en bærekraftig levemåte.

Dessuten virker de litt for ivrige etter å stilisere norske samer som en undertrykt minoritet.

Les også: Det er aksjonistene som eier kofta

Iscenesettelse av offer og lidelse

Vi har å gjøre med aktivister og radikale ungdommer, hvis formative erfaringer med undertrykkelse og diskriminering i overveiende grad springer ut av opplevelser på film og emosjonelle inntrykk fra andre av kulturindustriens produkter.

Les også: Regjeringen sitter fast i urfolksfella

Å skrive sin heroiske motstandskamp inn – ikke bare i fornorskningspolitikken – men i kolonihistorien til de amerikanske urinnvånerne går like lett, som at BLM-demonstrantene skrev sine manifestasjoner mot rasisme inn i kampen og lidelseshistorien til de svarte slavene i Amerika.

At talspersonen for demonstrasjonene som skal «stenge ned staten» er en artist som nettopp har spilt hovedrollen i filmen om Alta-konflikten, understreker at vi har å gjøre med et politisk teater med en mytologisk-estetisk iscenesettelse av offer og lidelse.

Fredagsfest hos Lindmo

Hvis de berørte reindriftssamene og Sametinget finner en pragmatisk løsning med staten, vil kompromisset sannsynligvis ikke innfri demonstrantenes krav om at alle vindturbinene må rives.

Det vil selvfølgelig utløse skuffelse blant aktivistene. Samtidig kan de med en viss rett hevde at det var deres aksjonsformer og sivile ulydighet som tilsynelatende brakte bevegelse i den fastlåste saken og fikk regjeringen til å krype til korset og å innrømme sitt menneskerettighetsbrudd.

Mer søkelys fra mediene er likevel aksjonistene sikret, om det er sår som skal slikkes eller dåder som skal feires. For frontfigurene lokker sikkert også en fredagsfest hos Lindmo.