I norsk offentlig debatt og politikk finnes det knapt ord med høyere honnørverdi enn «inkludere» og «integrere». «Alle skal med», er Arbeiderpartiets slagord, og mantraet «fellesskapet først» lyder fra alle hold.

Aller fremst i flokken av gode og store ord står vel «mangfold»; et ord som har et utall betydninger og er like glatt som en klinkekule. Men ser vi mer konkret på grupper og enkeltmennesker viser det seg at ikke alle står like langt fremme i køen av de som skal være inne i fellesskapet. I virkeligheten ser vi hvordan samfunnet består av et gruppehierarki, der noen grupper blir høyt vurdert og rangert, mens andre i praksis ikke blir tillagt særlig betydning.

En gruppe har mindre innflytelse

Det er aldri lett å karakterisere grupper fordi de er sammensatt av mennesker som er forskjellige. Men her skal vi likevel ta for oss én gruppe som vi velger ut på ett neste kjennetegn, nemlig alder. Vi ser bort fra forskjeller inne i gruppen eldre slik som mellom kjønn, økonomi, bosted, yrke og annet.

Det vi er ute etter, er å se hvordan eldre som gruppe er representert i politikken, og gi noen eksempler på hvordan de omtales og vurderes sammenlignet med andre grupper i samfunnet. Det sier noe om hvilken posisjon eldre mennesker som gruppe har, og hvilken innflytelse de har.

Underrepresentert i media

I det norske samfunnet har mediene en sterk samfunnsmakt som har innflytelse, ikke bare på borgernes synspunkter og holdninger, men også på politiske avgjørelser. Journalister og redaktører setter dagsorden for hvilke saker som får oppmerksomhet, og dermed hvilke partier som får sine saker mest omtalt.

Alle grupper i samfunnet ønsker å få sine synspunkter omtalt i media for å spre kunnskap om sin livssituasjon og påvirke for å få oppmerksomhet om sine interesser. En undersøkelse fra 2015 viser at av alle nyhetskilder som uttaler seg til norske media utgjør eldre mennesker over 67 år bare 1,7 prosent.

Underrepresentert på Stortinget

Eldre er så å si satt utenfor som kilder i nyhetsmedia, og det samme gjelder i representasjonen på Stortinget. Stortinget skulle hatt 20 representanter over 70 hvis tallet skulle tilsvare den andelen eldre utgjør av befolkningen, da rundt 12 prosent er eldre enn 70 år. Og de eldre som gruppe vokser slik at det i 2030 vil være flere eldre enn barn og unge, påpeker Knut Olav Åmås i Aftenposten.

Les også: En egen klasse er kommet inn på det nye Stortinget. Sammensetningen speiler på ingen måte befolkningen

Ved stortingsvalget i 2013 utgjorde representanter over 60 år 8,9 prosent av representantene, mens samme aldergruppe i befolkningen omfattet 30 prosent. Ved neste valg ble rundt 14 prosent stortingsrepresentanter over 60 år innvalgt, men ingen over 70 år. Til sammenligning var kvinner mellom 40 og 59 år tydelig overrepresentert, med 23 prosent representanter fra en befolkningsandel på under 17 prosent.

Et høydepunkt i underrepresentasjon av eldre ble nådd ved stortingsvalget i år, da bare tre representanter er over 67 år. Disse utgjør 1,7 prosent av Stortinget, mens 20 prosent av velgerne er i samme aldersgruppe. Et lyspunkt var riktignok at én representant er over 70 år.

«Kjønn er viktigere enn alder»

Hvis idéene om mangfold og noenlunde lik representasjon betyr noe i praksis, skulle vi forvente at de politiske partiene lovet bot og bedring. Foreløpig ser det ikke helt slik ut.

Martin Kolberg fra Ap uttalte til Aftenposten ved forrige stortingsvalg at det ikke var noe demokratisk problem at det var få representanter over 60 år: «Kjønn er viktigere enn alder», slo han fast.

Les også: En sentral politisk elite har mistet gangsynet

To nyvalgte unge kvinnelige stortingsrepresentanter ved valget i år, Anna Molberg fra Høyre og Marit Knutsdatter Strand fra Senterpartiet, har også uttalt til seg om eldres underrepresentasjon på Stortinget. De er ikke særlig opptatt av dette. Molberg mener at jobbeskrivelsen hennes er garanti nok for at hun kan representere de eldre like godt som enhver senior. Knutsdatter Strand er like sikker på at hun kan fylle tomrommet som eldres underrepresentasjon skaper: «Dette tenker jeg vi skal klare å forvalte på en god måte».

De usynlige

I VG skriver kommentatoren Shazia Majid begeistret om stortingsvalget og betegner det som et «historisk mangfoldig Storting» og «en seier for det norske demokratiet». Begeistringen skyldes at 11 stortingsrepresentanter med innvandrerbakgrunn fra Asia og Afrika nå er valgt inn. Og nå, skriver Majid, er den delen av innvandrerbefolkningen nesten fullt ut representert: «Det mangler bare to representanter på at Stortinget speiler befolkningen. Disse representantene er verdifulle fordi de har erfaringer, kunnskap og perspektiver ingen andre har, og vi trenger enda flere slike representanter fra andre grupper: kvinner, minoriteter, samer, funksjonsnedsatte, fra flere religioner og med ulik legning».

Majid ramser opp i fleng. For Majid finnes ikke eldre som gruppe med krav på politisk representasjon i det hele tatt. Eldre er usynlige i hennes samfunnsbilde, mens de for andre bare er mindre viktige.

Les mer fra Norsk debatt

I politikken er naturligvis ikke grupperepresentasjon og matematikk alt, men i det nye Stortinget er eldres erfaringer og kunnskap virkelig satt på sidelinjen. Den økende velgergruppen med eldre mennesker har over tid stille sunket nedover i gruppehierarkiet.

Hvem skulle trodd at Carl I. Hagen i neste stortingsperiode er den eneste som representerer den sterkt økende aldersgruppen over 70 år i befolkningen?