(Nordnorsk debatt): Utgangspunktet for bråket er strømmetjenesten MyGame sitt inntog i norsk breddeidrett, med strømming av utøvere fra 15 år og oppover. Allerede er en rekke robotkamera montert opp i idrettshaller rundt om i landet, og etter planen skal enda flere opp.

Nå kappes nærmest norske politikere om å fordømme satsingen. Debatten spriker i ulike retninger. Kinesiske robotkamera, personvern, prestasjonspress og mobbing er blant ingrediensene. Felles for mye av debatten, er den moralske panikken som kommer til syne.

Denne panikken har nok også bidratt til at lokalpolitikerne rundt om i landet har fått det veldig travelt med å dekke til kamera i kommunale idrettshaller. Det skjedde i Tromsø og flere andre kommuner sist uke. Og like før helgen kom meldingen om at strømming av aldersbestemt idrett i regi av MyGame settes på vent av idretten.

For all del: Noen av innvendingene er forståelige. De oppstår trolig fordi MyGame er en ny aktør, som går lengre enn det etablerte mediehus gjør.

Innvendingene er også interessante hvis vi ser dem i en større kontekst enn bare idretten. Men veldig få av kritikerne ser ut til å ta innover seg hvor mye digitaliseringen av breddeidretten betyr for veldig mange. De veldig få tilfellene hvor det har gått skeis, får overskygge alle de tilfellene hvor det har gått bra.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vi kan like det eller mislike det, men verden er blitt digital. Dagliglivet vårt blir stadig mer digitalt. Uten å tenke så mye over det kommuniserer vi gjennom digitale løsninger, vi blir opplyst og underholdt, vi jobber og vi løser små og store gjøremål med ny teknologi. Den teknologiske utviklingen innebærer stadig flere muligheter, men også noen nye utfordringer.

For idretten er teknologi først og fremst en velsignelse. I dag kan hockeyforeldre i Tromsø følge sine håpefulle på isen i Narvik, fra skjermen sin 232 kilometers kjøretur unna. Fotballforeldre på Senja kan, via mobilen, følge døtrene sine på fotballturnering i Piteå. Og besteforeldrene på Gran Canaria kan følge barnebarnet på Tromsø Håndballklubb på kamp i Alta.

Tenk på den verdien det er for barn, ungdom og unge voksne på idrettsarenaen å bli sett, selv om det skjer via en skjerm.

Tenk på foreldrene, som ikke har mulighet til å reise mange mil for å følge ungdommen sin, men som takket være teknologien kan se, anerkjenne og snakke med ungdommen om det som skjedde på håndballbanen.

Les også: Å vaske Premier League på 90 grader er en god idé

Dette er kanskje ikke like viktig i Oslo, der idrettsarrangement i mange tilfeller er noen få trikkestopp unna hjemmet. Men i en landsdel med enorme avstander, er det utrolig verdifullt for mange. Ikke bare for de voksne som ser på, men også for de unge som blir sett. I tillegg er det viktig for klubbene og lagene.

Dette vet vi. I flere år har Nordlys, iFinnmark, Fremover, Folkebladet, iTromsø og andre mediehus vist time på time med breddeidrett, uke etter uke, året rundt. Responsen har vært svært positiv. I den grad vi har fått kritikk, eller blitt møtt skuffelse, er det fordi vi ikke har kapasitet til å gjøre alle til lags.

Mang en gang har foreldre og trenere bønnfalt oss om å vise kamper med deres lag. Ganske mange ganger har vi måttet skuffe dem.

Etterspørselen er ikke så veldig overraskende. Idrett er best når du kan se den live, på stadion eller på skjermen. Etterspørselen er der, men det er relativt kostnadskrevende å sende kamerafolk og kommentator til Storsteinnes, Piteå og Norway Cup.

Les også: Ingen flere barn med sekker fylt av pantegods

Der kommer teknologien inn. Med såkalte robotkamera kan flere få muligheten til å se og bli sett, enten det skjer i regi av redaktørstyrte medier, strømmetjenester eller klubbene selv. For mange idretter og lag er det fort robotkamera eller ingenting.

For idretten er det egentlig ikke et spørsmål om man bør ta i bruk ny teknologi, men hvordan man kan sikre at det skjer i ordnede former. Helst bør det skje med menneskelig kontroll. Det må i alle fall være utgangspunktet når redaktørstyrte medier har ansvaret for en produksjon som er tilgjengelig for det brede lag.

For produksjoner som er tilgjengelig for et mer begrenset publikum, for eksempel foreldre og familie til et hockeylag, kan man se for seg mer automatiserte løsninger forhindrer at alvorlige situasjoner på banen blir filmet – slik lederen i Tromsø Ishockeyklubb fortalte om i Nordlys forrige uke. Dette har fungert uten problemer for ishockeyklubben i flere år allerede, og er helt sikkert løsninger som kan videreutvikles.

De fleste har ganske få motforestillinger mot å ta i bruk ny teknologi på andre områder i samfunnet. Og vi har nok altfor få motforestillinger mot alt vi lar skje på sosiale medier som kinesiske TikTok, eller Snapchat, Instagram og Facebook.

I lys av det, er det ganske overraskende hvor brennbar diskusjonen om strømming av ungdomsidrett er blitt.

En aktivitet som i all hovedsak skjer i langt mer kontrollerte former enn noen av de nevnte kanalene noen gang vil være i nærheten av.

Mobbing er ett av hovedargumentene til kritikerne. Ideen er at et klipp av en keepertabbe kan spres i sosiale medier av mobbere. Det kan sikkert skje, og kanskje har det skjedd, men det er få om noen eksempler på det som er blitt kjent i offentligheten. Og for å si det sånn: Det finnes – dessverre – et hav av muligheter for den som vil mobbe, enten det strømmes breddeidrett eller ikke.

Les også: Høyesterettsdommeren opptrer som offer, etterforsker, påtalemyndighet og domstol i én og samme sak

Prestasjonspress trekkes også fram som et argument for å la være vise fram breddeidrett. Det er et ganske tynt argument. For det første vil et visst prestasjonspress være der uansett. Og er nå det så farlig? Skal vi verne de unge mot alt som kan være litt vanskelig? Og det er jo som regel publikum til stede når det spilles kamp.

Skaper et kamera mer press, enn 100 håndholdte kamera hos publikum på tribunen? Jeg har mine tvil.

I tilfellet MyGame har man dessuten utviklet løsninger som gjør det mulig å reservere seg anonymt mot å bli strømmet, uten å måtte oppgi grunn. De utfordringene som ellers finnes, er fullt ut løsbare. Men for norsk idrett, den desidert største folkebevegelsen i dette landet, vil det være en dårlig løsning å stå på perrongen når det digitale toget ruller videre.

For ordens skyld: Amedia, som eier Nordlys, eier 20 prosent i MyGame, som er omtalt i denne artikkelen.