(Nordnorsk debatt): Utviklingen i Helgelandssykehuset de siste 20 årene kan muligens gi en pekepinn for byråkrater og helsepolitikere som lurer på hvor pengene renner ut. Det er en gjennomgangstone i organiseringen av sykehusene som blir veldig synlig, nå 20 år etter innføringen av helseforetaksmodellen.

I Helgelandssykehuset, som mange andre foretak, brukes enorme summer på administrative oppgaver, i tillegg har bruken av konsulentfirma og private rådgivingstjenester skutt i været. En kjapp gjennomgang, godt hjulpet av folka på gulvet, gir innsyn i hvor pengene går.

Før innføringen av helseforetaksmodellen var det i Helgelandssykehuset tre selvstendige administrerende direktører for hver enhet, i Sandnessjøen, på Mo og i Mosjøen. På det neste ledersjiktet var det 12 avdelingssjefer som også deltok direkte i pasientbehandling. Det totale antallet ledere, der en del av disse hadde en stor del av stillingen sin som pasientbehandler, var da på 54.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Med innføringen av helseforetaksmodellen ble det ansatt en medisinsk direktør, en direktør for prehospitale tjenester, en direktør for drift og eiendom, en direktør for psykisk helse og en direktør for kommunikasjon.

I løpet av noen få år hadde antallet direktører økt fra tre til hele ni, i tillegg til en hel rekke sjefer innenfor ulike områder i sykehuset. Disse sto helt utenfor pasientbehandling. Rundt direktører og sjefer skal det selvsagt også være en stab, som raskt doblet seg etter hvert som sjefs- og direktørstillingene formerte seg.

I 2019 fikk Helgelandssykehuset en ny administrerende direktør. I løpet av hennes år i sjefsstolen økte administrative topp-funksjoner enormt. Antall direktører i Helgelandsykehuset hadde ved slutten av 2020 kommet opp i 11, mens den totale summen på ledere var 73. I tillegg finnes det så vidt meg bekjent, ingen god oversikt over hva man har brukt på konsulenttjenester, for eksempel hodejegerfirma som brukes for å rekruttere nye ledere.

Les også: Hvorfor er vi så opptatt av Ingvild Kjerkols følelser?

Den voksende administrative organiseringen har sugd penger fra pasientbehandlingen, sist ved innføringen av klinisk gjennomgående struktur. I tillegg har denne strukturendringen ført til fraværende ledelse for de ansatte, og dermed manglende beslutningsmyndighet og personalledelse ved alle de tre sykehusene.

Vi som betaler for helsetjenestene våre over skatteseddelen vet godt hva Ingvild Kjerkols ord betyr i realiteten. Det betyr at vi vil få et dårligere tilbud når sårt tiltrengte vikarer skal kuttes, folka på gulvet skal jobbe mer overtid, og ei nær utvikling der vi skviser folk vekk fra offentlige helsetjenester til privat sektor.

Det finnes et lyspunkt i talen til ministeren, fødetilbudet skal finansieres på en annen måte og normale fødsler skal ikke være underbudsjettert, slik det tidligere har vært. Det er et godt signal.

Samlet sett er det likevel ikke et godt signal Kjerkol sender ut til de ansatte i sykehusene. En marsjordre om kutt som kommer i samme åndedrag med at man skal rekruttere og beholde fagfolk er en totalt selvmotsigende, og da nytter det ikke å spe på med et skarve lyspunkt.

Les også: Når vi blir 96

Det må helt andre signaler på bordet for å hente tilbake de som allerede har sluttet i helsetjenestene, beholde de vi har og for å friste de unge til å velge offentlig helsevesen.

Når sykehusene nå skal se på hva det kan gjøres mindre av, bør ministeren be om følgende:

1. Det må fremkomme hvordan utviklingen i administrative stillinger har vært de siste 20 årene, og hvilke økonomiske konsekvenser dette har fått.

2. Pasientenes behov for trygge og forutsigbare helsetjenester skal ligge som en bunnplanke i planene sykehusene nå skal lage. Da må arbeidsforhold som fører til at helsearbeidere ønsker å jobbe i tjenesten over tid ligge som et ufravikelig premiss.

Hvis Kjerkol hadde sagt dette i sin tale, ville det vært et kraftig signal til de ansatte og til mulige nye helsearbeidere om at sykehusene våre skal være et godt sted å jobbe og at de og pasienten er prioritert. Det er det viktigste en helseminister bør signalisere nå.