(Namdalsavisa): Statistikken viser at det store flertall av barn som bor sammen med én forelder, bor sammen med mor. Når domstolen behandler spørsmålet, er det imidlertid undersøkelser som viser at resultatet blir en lik fordeling mellom mor og far hos Høyesterett, og en overvekt av bosted hos far i lagmannsretten.

Resultatet i lagmannsretten ble det samme som i førsteinstans i vel 77 prosent av sakene. Vi mangler likevel god dokumentasjon på hva som skjer i førsteinstans.

Uansett viser dette kanskje at det er en myte at kvinner favoriseres i barnefordelingssaker. Vi trenger åpenbart mer forskning på feltet, men den forskningen som finnes gir ikke grunn til å tro at man stiller dårligere som mann i en barnefordelingssak for retten.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Når statistikken likevel viser at det store flertallet av barna har fast bosted hos mor, er dette fordi hovedregelen er at fast bosted og samvær skal avtales mellom foreldrene. De fleste går ikke til retten for å få en dommer til å bestemme hvor barna skal bo, men de blir enige seg imellom på familievernkontoret.

I slike tilfeller er det altså i de fleste tilfeller mor som får fast bosted. Bakgrunnen for at det blir slik er nok sammensatt. Det kan være flere menn enn kvinner har arbeid som ikke gjør at det er så praktisk for dem å ha fast bosted, det kan være normer og forventninger i samfunnet, og kanskje kvinner i større grad krever å ha barna mer. Det er sikkert flere årsaker også.

Det er barnets beste som skal avgjøre hvordan fast bosted og samvær reguleres når man gjør en juridisk vurdering av barnefordelingen. Momentene som vurderes når man skal ta stilling til hva som er barnets beste er barnets tilknytning til og kontakt med hver av foreldrene, foreldrenes og barnets personlige egenskaper, barnets eget ønske, farene ved miljøskifte, hensynet til at søsken ikke bør splittes, hvem som best kan innrette sitt liv på barna, hensyn til best samlet foreldrekontakt osv.

Som advokat hjelper jeg mange mødre og fedre med barnefordelingssaker. Uavhengig av kjønn, får jeg alltid sympati med mine klienter. De kjemper hardt for å få tid sammen med barna sine. I de fleste sakene klarer vi heldigvis å komme til et forlik gjennom mekling. Å komme til enighet er som regel det beste for barna også, fordi en rettssak er ødeleggende for foreldresamarbeidet og derfor også for barna.

De tristeste sakene er de hvor en av foreldrene ikke får treffe barna sine i det hele tatt. Det er nesten aldri riktig. Til og med foreldre med voldshistorie eller rusproblematikk har i all hovedsak samværsrett med sine barn, selv om det i noen tilfeller behov for tilsyn under samværene.

Oppegående fedre som ikke får treffe barna sine bør sette foten ned, og ta saken til retten om det er nødvendig og mulig. Og mødrene bør i slike tilfeller legge personlige motforestillinger mot far til side og innse at det er til det beste for barnet å ha kontakt med sin far.

Med økt likestilling kommer også flere menn som prioriterer å bruke tid med barna sine. Dette bør vi som mødre også ta i betraktning når vi gjør avtaler om barnefordeling.

Fedre som har vært like tilstedeværende som mødre bør ha like mye tid sammen med barna også etter samlivsbruddet, gitt at barna er gamle nok.

Og en oppfordring til menn der ute som ønsker å ha mer samvær med barna deres: Stå på krava.

Les mer fra Norsk debatt