Diskusjonen rundt maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» har i all hovedsak blitt en diskusjon om kontekst:

«Bildet må plasseres inn i en kolonial kontekst, det mener jeg er ubestridelig», sier professor i kunsthistorie Øystein Sjåstad i et intervju med Morgenbladet for en uke siden.

Mitt enkle spørsmål er: Hvorfor må det?

Hva er det ved selve verket, som så å si tvinger oss til å trekke inn bakgrunnen for bestillingen, mottakelsen av maleriet, hvordan det ble brukt av nazistene under krigen og på hvilken måte enkelte høyreradikale i dag bruker dette bildet som argument for white power?

Eller sagt på en annen måte: Hva er det ved Krohgs maleri vi går glipp av når vi velger å ikke plasserer det inn i en slik kolonial kontekst?

Vi går naturligvis glipp av historisk kunnskap som kanskje kunne være relevant for å forstå noe av bakgrunnen for bildet, det sier jeg selv. Men det er ikke bakgrunnen for kunsten jeg går på Nasjonalmuseet for å oppleve, det er kunsten selv.

Og siden verken maleriet eller alle de som har ytret seg om det har greid å overbevise meg om at det finnes en umiddelbar sammenheng mellom Krohgs kunstverk og kolonialisme, imperialisme, nazisme og høyreradikalisme, så velger jeg å ignorere denne konteksten.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg vet hva dagens kunstverdenen vil si om et slikt standpunkt: Det er ikke et vanntett skille mellom kunst og kontekst. Derfor er det å snakke om kunsten i seg selv et svært problematisk standpunkt.

Selv et fordringsløst stilleben fra 1850 bygger på en uendelighet av historiske, kulturelle og psykologiske forutsetninger, som gjør at vi i dag opplever det annerledes enn da det ble skapt.

Det rene, uskyldige og forutsetningsløse blikk finnes ikke andre steder enn i et gammelt og nedstøvet kapitel av filosofihistorien. Derfor er og blir konteksten viktig.

Da jeg oppdaget at Leiv Eiriksson oppdager Amerika

Her er mitt svar: Da jeg var tolv år oppdaget jeg tilfeldigvis maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» i en bok på biblioteket. Jeg gjorde store øyne: For en fantastisk skildring av bølger, vind og vær!

Et øyeblikk sto jeg sammen med de gamle vikingene på det skrånende skipsdekket, mens jeg kjente kulde, fuktighet og lukten av salt, og jeg hørte suset fra riggen og ropet fra rormannen om land forut. Tenk å få være med på noe så spennende! Og jeg som ikke engang turte å dra med snekka vår over Rognsfjorden i frisk bris. Men det merkeligste av alt: Dette var malt med pensel og farge på et stykke lerret. Hvordan var det mulig!?

Mitt blikk for dette var selvfølgelig allerede farget. Bare det å oppsøke voksenavdelingen på Porsgrunn folkebibliotek og åpne en kunstbok, sa mye om både hvem jeg var, og hvem jeg ønsket å være.

Men det som er helt sikkert, var at jeg visste uendelig mye mindre om bildets kontekst den gang enn det jeg vet i dag.

Og det er nettopp her, i denne mangelen på kunnskap om konteksten jeg tror kjernen i min opplevelse ligger: Jeg overstyrte ikke kunstverket på forhånd med alt det jeg mente jeg burde vite om det. I mangelen på kritisk distanse rammet dermed Krohgs kunstverk meg på en langt mer umiddelbar, sjokkerende og intens måte, enn det gjør nå over femti år senere.

Les også: Wokerne får bare fortsette sin storrengjøring. Jeg hører ikke på dem

Det er ikke kunsten som skaper kanon. Det er vi

Diskusjonen rundt dette maleriet demonstrerer med all tydelighet hvordan selve kunstverket i dag holder på å miste sin autoritet på bekostning av den profesjonelle fortolkningen av kunstverket, slik den gjerne utlegges av en gruppe spesialister i kunstverdenen og akademia.

Dette har igjen smittet over på deler av dagens publikum, som ikke lenger oppsøker museer og kunstsamlinger for å la seg bevege av kunsten selv, men for å bedrive en kollektiv dekonstruksjon av tvilsomme ytringer opp gjennom historien.

I stedet for å åpne seg for kunstens tiltale, er det nå kunsten som må finne seg i å bli tiltalt.

Kanskje er dette i bunn og grunn en profesjonskamp. For hvis det var sånn at kunstverket kunne tale til oss rent umiddelbart uten et fortolkende mellomledd, ville vi som lever av å formidle kunst miste vår eksistensberettigelse.

Heldigvis, eller kanskje dessverre, ser det ut til at det blir en stund til. For med den konseptuelle vendingen samtidskunsten har tatt de siste tiårene, kan mye av den umulig stå på egne bein. Den er fullstendig prisgitt oss.

Før vi peker på gjenstanden, handlingen eller hendelsen og erklærer: «Det der er kunst», er det bare en hvilken som helst gjenstand, handling eller hendelse.

Les også: For meg var han Edvard Munch, for dem var han Eddy

Jeg tror dette har gjort oss formidlere så oppmerksomme på vår egen makt, at vi nå også ønsker å ha kontroll over den kunsten som tross alt har en viss mulighet til å kunne stå på egne bein.

Hvor herlig er det vel ikke å kunne si: Det er ikke kunsten som skaper kanon. Det er vi!