Gå til sidens hovedinnhold

Du ska' itte trø i melkeglasset

Stadig vekk kan jeg komme inn døra i mitt eget hus. For så umiddelbart å klikke i vinkel.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Tønsbergs Blad)

Nå vet jeg ikke om «klikke i vinkel» er et gangbart begrep lengre. På 90-tallet brukte vi det i ett sett. «Han bare klikka», eller «nå har det klikka helt for'a». Eller denne ultimate: «Mamma bare klikka i vinkel».

Det var aldri noen fare for at min egen mor - eller far for den saks skyld - noen gang skulle klikke i vinkel. De var tålmodige og rolige som skjæra på tunet. Men den moren jeg selv har blitt, kjenner både titt og ofte trangen til «full klikk».

Les også: Tirsdag ville disse seks slippe opp koronatiltak over hele landet. I dag sitter de igjen med skammen

Det er disse melkeglassene. Og saftglassene. Og kakaokoppene. Og ja . kaffekoppene. Som burde høre hjemme ett av tre steder.

1. I kjøkkenskapet, der de rene og pene venter på neste oppdrag.

2. I hånden på en person som drikker av det. Eventuelt i en liten periode ved siden av tallerkenen, eller på stuebordet mens vi leser en avis (les: skroller oss blå på telefonen).

3. I oppvaskmaskinen.

Hjemme hos oss, der vi som oftest opererer som en familie bestående av en voksen, en tenåring og et barn, er det mange avvik fra denne trepunktsregelen. Jeg finner glass på gulvet bak sofaen. Jeg finner glass oppå bokhylla. En kopp kan dukke opp under stuebordet. Eller på pulten ved siden av PC-en på gutterommet. Eller hva med fem glass på nattbordet i andre etasje? Eller vasken full av dem, mens de venter på at noen skal ta ut av oppvaskmaskinen og frigjøre plass til en ny runde.

Les også: Bildene vekker oppsikt. Nå reagerer Vinmonopolet

Det er ikke bare kopper og glass. Vi har en lignende trepunktsregel for klær. Klær bør i prinsippet ha en av disse statusene:

1. I klesskapet. Brettet og rene.

2. På en av husets kropper.

3. Et sted i klesvaskuniverset: I skittentøykurven, i vaskemaskinen eller på snora.

Og det er mens jeg vasser rundt i mitt eget hus (nei, det er ikke et litterært bilde, dette en konkret (som det heter i 20 spørsmål)), jeg kan kjenne at den dirrende følelsen av et KLIKK!!!! komme krypende. Når utedressen ligger i en haug i stua, lua ikke lenger er å finne (og i hvert fall ikke i morgen tidlig når vi skal på skolen), sofaen er full av klær som skal brettes sammen, vaskemaskinen var ferdig for to dager siden, men fortsatt står med døra igjen, en boblejakke henger over stolen ved kjøkkenbordet og gulvet på soverommet ser ut som sorteringsrommet til Fretex på en dårlig dag:

Da får jeg lyst til å gjøre som min sindige mor: Kalle inn til et allmannamøte.

Les også:Kaja (40) og Anders (32) tapte budrunden for 100 år gammel villa. Så fikk de en uventet telefon (+)

Første gangen jeg hørte det ordet kan jeg ha vært ti år. Ordet lyste mot meg fra et ark på veggen i mitt barndomshjem. Husets medlemmer var innkalt, og skulle innfinne seg, på et allmannamøte. For litt yngre lesere har jeg tatt meg bryet med å sjekke Det norske akademis ordbok, slik at jeg kan forklare hva dette er. I ordboka står det som følger:

Allmannamøte: (orienterings- og diskusjons) møte hvor alle medlemmer (av en etat, en institusjon, et mindre samfunn e.l.) eller alle berørte i en sak deltar; allmøte | jevnfør massemøte.

På allmannamøtet diskuterte vi hvorfor det stort sett bare var min mor som gjorde husarbeid, selv om også hun var i full jobb. Jeg husker ikke helt utfallet av møtet. Men jeg mistenker at alle var enige om at det var ganske urettferdig og at alle lovte å bidra. Og sånn gikk det nok til hun fikk (for oss barn) et helt umerkelig KLIKK, og kalte inn til et nytt allmannamøte.

Jeg lover dere. Dette er ikke en tekst for å henge ut mine barn. Selv om de strør om seg, er jeg absolutt verst selv. Jeg skal ta meg sammen, så ikke utfallet blir som i Anne B. Ragdes boktittel:

«Jeg vinket ikke, jeg druknet».

Takk for meg.