Gå til sidens hovedinnhold

Du som ligger koronasyk i sengen, ikke føl skam

Nå vet jeg hvordan det er å være taperen bakerst i hjørnet på festen, tredje hjulet på vognen, den plagsomme etterdilteren, Judas, Hufsa, lusa.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Her jeg ligger nå, en sommerkveld tilbrakt med dundyne, kuldegysninger, hodeverk, null luktesans og muskelkramper uten særlig relevans. Her jeg ligger og nesten drukner i min egen svette. Da føles alt litt surrealistisk.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg blir bedt om å ikke være bekymret, dette er jo et såkalt «vanlig» sykdomsforløp. Fortsatt usikkerhet rundt det kjente begrepet som for kort tid siden ble forbundet med fri, fest for ikke å snakke om fyll og sommeridyll. Men en ting kan jeg si sikkert, ikke en celle i kroppen min opplever denne natten som vanlig.

En skulle gjerne tro at det første som inntreffer etter den skjebnesvangre telefonsamtalen, er en overflod av omsorg og støtte. At en blir ivaretatt, betrygget, vernet om, at kjærlighet var alt en møtte. På den annen side har vi sett hvor brutal verden kan være, og her er nok intet unntak.

Skyldfølelsen ville ingen ende ta

Jeg var en av de heldige. Da telefonen kom, var det første min søster sa: «dette er ikke din feil». Mamma beroliget meg om at dette ville gå fint. Og helt ærlig … alle som har en, kan trygt si at «mamma vet best».

Les også: En hyllest til skitværet, sommervottan og peiskos i juli

Så ja, jeg var heldig, heldigvis, delvis. For skyldfølelsen ville raskt ingen ende ta. Det tok ikke lange tiden før spørsmål som alle ropte «du har feilet», kom flommende. Venner som lurte på hvem jeg hadde delt dette med. Hva med kollegaer, sårbare familievenner, butikkansatte, turgåere, ja selv den naboen som klippet gresset mens jeg solte meg 50 meter unna.

Nå var jeg «en av dem»

Frisk luft, en tre meter høy hekk og god avstand spilte ikke lenger noen rolle. De to årene hvor sammenkomst med mer en fem personer var utelukket ble raskt glemt, til tross for at en arbeidshverdag med over 60 nærkontakter daglig blir i bakhodet gjemt.

Ingenting av det spilte lengre noen rolle. For nå var jeg «en av dem». Jeg var taperen bakerst i hjørnet på festen, tredje hjulet på vognen, den plagsomme etterdilteren, Judas, Hufsa, lusa. Om brunsneglene har følt på skam en regnværsdag, vel mine venner… I feel you.

For ja, jeg har følt meg utenfor, jeg har ledd for så å finne ut at de andre ikke ler med meg, en klovn skal ikke le av seg selv. Jeg har kjempet mine kamper og tapt. Men hva gjør jeg når kampen er over før den har begynt? Når taperstempelet kommer sammen med et rom fylt av intet, for nå er det ikke en hemmelighet. Ikke noe en gjør i skjul, ingen trenger andre unnskyldninger.

Kjære korona, kjære covid-19, kjære Alfa… Beklager, kanskje Delta denne gangen? Du får meg helt for deg selv. Og tross i at du vil hjelpe meg å få en større vennefest, så hater jeg deg bare mer desto flere du inkluderer i min krets. Joda, tallet stiger, og plutselig kan jeg ikke lenger si at «jeg er alene».

Det startet med meg. Synderen.

Bare vit at jo større ringen blir, desto mer kjenner jeg ensomheten svir. For hos dem, da startet det med meg. Synderen. Så kjære (u)venn, du trenger ikke inkludere flere. Ikke vern om meg mer, synderen er ikke lenger en person som ler.

«Skam», fantes før meg og vil også finnes når jeg har forlatt denne grunn. Vi trenger ikke lete lenge, trenger ikke lære for å kjenne. Skam funket kanskje for TV, men trengs ikke mere. Ikke gi skam. Og du som ligger syk i sengen, ikke godta å føle skam. Ikke pek finger for å finne en, pek finger for å hjelpe tre, eller er du heldig - kanskje flere.

Les også: Vær så snill, vis hensyn når du reiser på bobilferie i Nord. Vi vil ikke gjenta fjoråret

Fy skam deg som i stedet for å støtte opp om kampen, står klar med hammeren i hånden.

Korona, du holdt om meg. Du dro inn min søster, vernet om min venn, og tross mammas to vaksiner klarte du å få ned henne i vår gjeng. Minstesøster tilbrakte ferie på flyttefot, svigerbror i karantene, oss i isolasjon, for et rot. Pappa i et annet hus, vi vernet også om både hund og pus.

Sommeren ble ikke som planlagt, den var allerede rar, nå sitter jeg uten noen svar. Men en ting er sikkert - jeg godtar ikke mer skam. Send meg gjerne en varm tanke, en smiley som viser omtanke. Men ondskap kommer ikke inn, der har korona fått dosen sin.

Ut av isolasjonen

Svaret er «JA», jeg ble smittet. Og ja, jeg avsluttet isolasjonen i dag, ja jeg vil bli sett ute i fri luft, ja de sier jeg ikke smitter mer.

Og ja, det er godt mulig noe nytt igjen skjer, at jeg plutselig smitter fler. At Deltavarianten krever mer. Kretsen min var stor, nå er den nok en gang liten. Ikke vet jeg om den vokser igjen, men fy flate jeg er sliten.

Vær min venn, eller gå. Korona har også forlatt meg nå. Bare vit at jeg smiler, aldri hjertet mitt betviler. For i dag er jeg fri, og kjære alfa, delta eller hva nå enn ditt navn var, noe jeg ikke vet for ingen ønsker å dele det svar. Jeg har søren meg så mye å gi, bare å prøve igjen, jeg skal la deg få svi.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kommentarer til denne saken