Tenk deg at du har søkt på drømmejobben.

La oss si du har drømt om å bli en tømrer siden du var 16 år gammel, og har søkt på en tømrerstilling.

Under jobbintervjuet blir det åpenbart at du skal jobbe på en fiskebåt. Kapteinen har sett at en rivaliserende fiskebåt har dratt opp mye mer fisk etter at de ansatte nettopp - en tømrer.

Les også: Jeg kjenner trangen til å BRØLE

Når du spør «hvorfor en tømrer?», er svaret «det må jo du vite!». Når du forklarer hva en tømrer gjør svarer kapteinen «jeg håper du kan vokse inn i stillingen».

Som arbeidssøker med kompetanse innen digitalisering og digital transformasjon, er dette beskrivende for hverdagen min.

Jeg er åpenbart ikke alene.

I Nettavisen den 18. mars uttaler rekrutteringsansvarlig i Lyse, Stig Finnerud: «Vi skulle helt klart hatt flere søknader, for vi vil jo ha flere å vurdere. (…) sett i forhold til hvor stor innsats vi la ned i annonsering, var det lite interesse.»

Så kan vi lese at NHOs sjef i Rogaland, Tone Grindland uttaler: «Det er helt utrolig. For Norge er det kritisk at vi får inn større kompetanse innen spesielt IT, digitalisering og elektrifisering for å møte det grønne skiftet. Dette mangler mange bedrifter, og det er utrolig utfordrende.»

Jeg kan ikke lese dette på noen annen måte enn at man har skutt med tung skyts, bommet på målet og mener feilen skyldes at målet stod på feil sted.

Problemet er ikke tilgang til nok, eller god kompetanse i markedet. Problemet er at utlysningene ikke holder vann.

En venn av meg sier at man kjøper det man har lyst på, ikke det man har behov for. Det er derfor jeg lyver om prisen på den nye treningssykkelen jeg har kjøpt til samboeren. Da har jeg selvfølgelig vist frem sykkelen til kompisene mine, før sukkerklumpen «tilfeldigvis» oppdager den i sportsboden.

Man har ikke lyst til å åpent innrømme at man sliter med «tapte kunder og markedsandeler, samt skrinlagte prosjekter og utsettelser». Man har lyst å signalisere at man viser innovative muskler ved å ansette digitale ledestjerner. Men når man sitter og skal fylle stillingen med innhold, innhentes man av virkeligheten. Eierne forventer å se resultater i morgen på prosjektet som ble satt på is mars i fjor.

Derfor handler mine jobbintervjuer ikke om lønns- og arbeidsvilkår eller hvor jeg er om fem år – men om hvor mange år jeg er villig til å skru klokken tilbake.

Les mer fra Norsk debatt her

Svaret er maks tre år. Arbeidsgivers forventning er 16 år.

Problemet er altså et gap mellom det man ber om, og det man egentlig har behov for. Da blir det ikke mulig å få rett person på rett plass.

Løsningen er deprimerende enkel: Er du i tvil, så er det ingen tvil. Spør en venn.

Bare ikke flytt på målskiven. Arbeidsmarkedet er vanskelig nok fra før av.