(Nordnorsk debatt): Det er en tillitskrise i Forsvaret som følge av en mengde dårlig håndterte varslingssaker der særlig kvinner ble utsatt for mobbing, seksuell trakassering, maktovergrep og karriereknusing.

Krise er ikke mitt ord. Det er forsvarssjefen Eirik Kristoffersens. Og jeg er enig med ham. En rekke alvorlige avsløringer i media har ført til at tilliten til Forsvaret svekkes innenfra i en tid da Forsvaret bør stå som sterkest.

Det Kristoffersen ikke vil, er å innrømme at det er en ukultur i Forsvaret. Det er jeg uenig med han i.

Senest kom saken om flere kvinnelige offiserer av lavere grad som har varslet om sexpress fra en oberstløytnant. Mannen ble forfremmet til oberst. Alle spor om hans utilbørlige handlinger mot folk han var ansvarlig for, vil bli slettet fra Forsvarets arkiver ved utgangen av denne måneden.

Det som svir - virkelig - er en av kvinnenes beskrivelser av mannens tilnærmelser og hennes egne reaksjoner. Hun avviste hans gjentatte fremstøt, men hyggelig, på grunn av hierarkiet.

Hierarkiets natur gjorde det vanskelig å varsle. Han hadde stor makt over kvinnenes karrierer. Hierarkiets natur kan i verste fall bety at noens ord vektes mer enn andres. Det viste seg i å stemme i denne saken, siden mannen ble forfremmet, og fikk slippe kun med en advarsel.

Det er ukultur per definisjon: det er kritikkverdig praksis og dårlig arbeidsmiljø.

Les også: Nok en gang står Forsvarets omdømme på spill

Mine barn, døtre, vil bli trolig innkalt til førstegangstjeneste. Kanskje vil de tjene i motsetning til sin mor, og til og med ønske seg en karriere i Forsvaret? Og jeg tror at hvis de skal tjene sitt land, så vil de bli behandlet med respekt og ikke snikfilmet i dusjen.

For at jeg, og mange med meg skal fortsette å tro på det, så må den krisen som Forsvaret ha havnet i løses med resolutt og gjennomsiktig handling - ikke omdømmebygging og PR floskler. Konsekvensene må monne, som Simen Berge Størkersen, kaptein og kompanisjef i Hans Majestet Kongens Garde krever.

For det viktigste det norske forsvaret gjør er ikke anskaffelse av materiell, altså jernvarer som skip, helikoptre og fly til milliarder av kroner.

Det norske forsvarets viktigste rolle er å oppdra og utdanne norsk ungdom til tjeneste, ansvar og pliktoppfyllelse. Faktisk. Det være seg gjennom verneplikt eller Forsvarets Høgskole.

Derfor er ideen om hva Forsvaret er, viktig å hegne om.

For hva er det verdt å dø for? Eller enda verre - verdt å drepe for?

Hadde du drept for en sjef som presser deg for å lyve for ham til politiet? Eller lagt livet til dine lagmedlemmer i hendene på folk som utøver sexpress?

«Mobbing og trakassering er en indre fiende som bryter ned enkeltmennesker og avdelinger», skriver Forsvarssjefen i sitt seneste innlegg på Forsvarets forum.

Det er helt rett. Men når mobbing, trakassering, utilbørlig press og karriereknusing ikke får konsekvenser for mobbere og maktmisbrukere - da bryter de også ned ideen om et likeverdig fellesskap.

Og et likeverdig fellesskap? Det er verdt å forsvare.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Videre skriver forsvarssjefen, i sitt innlegg i Forsvarets forum, at sammenlignet med andre sektorer i arbeidslivet, kommer ikke Forsvaret spesielt dårlig ut med tanke på mobbing og trakassering. Selv erkjenner han at sammenligningen ikke nødvendigvis er presis.

Sammenligningen er faktisk helt umulig. En jobb i Forsvaret kan i ytterste konsekvens innebære valg nesten ingen andre yrkesgrupper må ta. Valg om å ta menneskeliv, for å bevare fred.

Skal du rekruttere folk til en slik jobb så må de tro, fjellstøtt, på de grunnleggende ideene bak det målet. Og den troen forvitrer fort fort når organisasjonen feiler, gang på gang, å gjennomføre konsekvenser som er befestet i egne etiske regelverk.

Det er sterkt å lese oberst Arvid Halvorsen, sjef for stabsskolen ved Forsvarets høyskole skrive i Aftenposten at han sitter igjen med en følelse av stor skuffelse og skam: «Jeg har også lurt på hvorfor jeg ikke har sagt fra før? Er det mangel på mot til å ta tak i disse vanskelige sakene? Eller er jeg usikker, for jeg er jo ikke uten feil i mitt eget lederskap? Eller er det mangel på oversikt og informasjon om alle fasettene i sakene som gjør at det er skummelt å ta tak i dem?

Det er nok en kombinasjon av flere av disse grunnene. Men uansett kan det ikke etterlates et inntrykk av at dette er slik Forsvaret er».

Insisterer man på at det ikke er utfordringer med kulturen i Forsvaret, så er det akkurat det inntrykket som etterlates.

Heldigvis så er det slik at vi ikke på generelt grunnlag behandler vernepliktige, menige og befal som kjøttstykker i dette landet. De er ikke kun kanonføde som skal brytes ned som individer, og kvernes ned i et drapsmaskineri.

Slik vi for eksempel har hørt eksempler på fra Russland.

I Norge er det mange som har funnet sine talenter i Forsvarets strukturerte system, tydelige hierarki og sterke kameratskap.

Mange som har funnet sin verdi som mennesker til og med. Mange kjenner personlig folk som har hatt nytte, glede og vokst på at de har fått lov til å tjene.

Det skal man ikke kimse av. Forsvaret bygger folk. Og de fleste folkene i Forsvaret, som på mange plasser som har problemer med arbeidsmiljøet, er gode folk.

Men mange kvinner har dessverre hatt en dårlig erfaring med de hierarkiske strukturene i forsvaret. Og taushetskulturen som følger med. Hierarkier og kameraderi kan ha en bekmørk bakside. Den får vi et innblikk i nå.

Les mer fra Norsk debatt

Forsvarssjefen må snarest ta innover seg at det ikke er noe god kultur for håndtering av alvorlige varslinger i organisasjonen han har den øverste ledelsen for.

Dette er mer enn en omdømmekrise. Det er en svikt i en organisasjon som vi trenger mer enn noensinne.