Gå til sidens hovedinnhold

Ekstremistanklager blir brukt som et våpen mot den hviterussiske opposisjonen

På nettet blir den hviterussiske journalisten og regimemotstanderen Roman Protasevitsj forsøkt koblet til det høyreekstreme Azov-regimentet.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I sosiale medier har det i flere uker sirkulert bilder av det som skal være Roman Protasevitsj som soldat i det kontroversielle, ukrainske Azov-regimentet.

Fotojournalisten

Noen av bildene er sannsynligvis falske. Andre ser ut til å være ekte, selv om den ukrainske forskeren Hanna Hrytsenko mener at det er mer sannsynlig at de viser en annen soldat, som falt i 2014. Bildene har også blitt kombinert med sitater fra Protasevitsj’ foreldre, som blir fremstilt som «innrømmelser».

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Protasevitsj har vært åpen om at han tilbrakte et år ved fronten i Ukraina i 2014-15, men sier han var der som fotojournalist.

Azov-lederen Andrei Biletskij og andre tilknyttet regimentet, har benektet at han deltok i kamphandlinger.

Tidspunktet er ikke tilfeldig

Dessverre er det liten tvil om at grunnen til at disse bildene har blitt spredt akkurat nå, er å få publikum i vest til å spørre seg om Protasevitsj - og dermed også demonstrasjonene mot regimet i Belarus som har pågått i et år - faktisk er verdt å støtte.

En av de første som publiserte bildene, var en kjent prorussisk blogger i Ukraina. Og mens absolutt ikke alle som har lett opp og gransket gamle bilder av Protasevitsj har en skjult agenda, har de som har vært mest opptatt av å videreformidle dette, vært den russiske satelittkanalen RT, og noen heller tvilsomme «venstreside»-nettsteder som The Grayzone.

The Grayzone er et nettsted som tidligere har benektet gassangrep fra det syriske regimet og dets russiske allierte, og som ser ut til å betrakte nær sagt alle protester fra Hong Kong til Hviterussland som forsøk på «regimeendring» i regi av USA, George Soros og andre.

Både The Grayzone og andre lignende nettsteder har forsøkt åpenlyst å bruke nazi-anklagene mot Protasevitsj til å stemple protestene mot Lukasjenko-regimet som både dominert av høyreekstremister, og organisert utenfra som et forsøk på å kaste et regime som i motsetning til mange andre østeuropeiske land har klart å unngå nyliberale reformer.

Brunskvetting

Metoden med «brunskvetting» er velkjent fra hvordan russiske og russiskvennlige medier omtalte oppstanden i Ukraina i 2014. Og akkurat nå forsøker også det hviterussiske regimet, som har blitt stadig tettere knyttet til Russland, å gjøre det samme.

For eksempel ved å trekke frem at det rød-hvite flagget til den første hviterussiske republikken fra 1917, som har blitt et symbol for demonstrasjoner mot Lukasjenko, også ble brukt av kollaboratører under andre verdenskrig og derfor er fascistisk.

Les også: Du kan ikke bare bruke samisk kultur sånn som du vil

Mens det er vanskelig å bevise at dette er organisert, er det verdt å merke seg at den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj ble utsatt for nesten nøyaktig det samme for få måneder siden. Og for litt over en uke siden hevdet et medlem av den russiske FN-delegasjonen på Twitter at forbindelsene til Azov-regimentet trolig var grunnen til at Protasevitsj ble arrestert.

Men propaganda eller ikke: Noe mange sikkert lurer på nå, er hva Azov-regimentet egentlig er, og hva som gjør dem så kontroversielle.

Å svare på dette krever litt bakgrunnsinformasjon.

Azovs begynnelse

I 2014 ble Ukraina angrepet av Russland, som ikke aksepterte å miste kontroll over det de betraktet som sin interessesfære. Russland okkuperte Krimhalvøya, og kort etter brøt det ut væpnede opprør i Donetsk og Luhansk - støttet, utrustet og delvis organisert fra Moskva.

Det ukrainske forsvaret var både utrent og i dårlig stand. I denne situasjonen opprettet aktivister, lojale østukrainere og nasjonalister frivillige milits-enheter. Privatpersoner og støttespillere i utlandet bidro med alt fra vinterstøvler og førstehjelpsutstyr til skuddsikre vester.

Azov var den klart mest kontroversielle av disse enhetene. Den sprang ut av Ukrainske Patrioter, en høyreekstrem gruppe basert i Ukrainas nest største by Kharkiv. Men ikke alle medlemmene var høyreekstremister. Særlig i starten av krigen ser mange ukrainere som ville kjempe mot de russiskstøttede opprørerne ut til å ha foretrukket Azov og andre frivillige enheter, fremfor kaoset i de regulære styrkene.

Krigshelter

Azov gjorde en solid innsats tidlig i krigen, og har fortsatt status som krigshelter for mange ukrainere, selv om de ikke er særlig militært viktige lenger. I dag er de integrert i den ukrainske nasjonalgarden, og spiller ofte en prominent rolle i støttemarkeringer for krigsveteraner.

På grunn av dette kan de fritt marsjere og holde møter, arrangere musikkfestivaler og kampsportturneringer uten å bli plaget av politi og motdemonstranter.

Samtidig har ikke dette gitt dem noen politisk oppslutning. Generelt er det svært lite støtte til høyreradikale partier i dagens Ukraina, og mens Azov greide å få to representanter inn i nasjonalforsamlingen i 2016, forsvant de ut etter neste valg.

Spydspiss for et hvitt Europa

Dette hindrer ikke at det finner sted hatkriminalitet i Ukraina: De siste årene har det vært flere angrep på romfolk og LHBT-aktivister, som i hvert fall i ett tilfelle ser ut til å være knyttet til Azov-medlemmer.

Synligheten har gitt dem en mytisk status hos en del høyreekstremister i utlandet. De siste årene har flere nynazister uttrykt beundring for Azov, eller vært i kontakt med medlemmer på nettet. Noe som er grunn til bekymring, men heldigvis ikke har ført til noe særlig mer enn i beste fall et besøk i Kiev, og noen skryte-selfies sammen med Azov-medlemmer .

Langt de fleste høyreekstreme organisasjoner har sympatisert med Russland og de russiskstøttede separatistene, som de betrakter som frihetskjempere mot vestlig-ledet globalisering. Flere hundre fremmedkrigere har funnet veien til Øst-Ukraina. Noen av dem har blitt rekruttert videre av russiske leiesoldatfirmaer.

Nylig slo tsjekkisk politi ned på en gruppe som hadde sendt flere titalls medlemmer til Donetsk, for å få erfaring som kunne brukes til terrorhandlinger.

Les også: En god utgiver bryr seg

Representanter for Azov har aktivt brukt den mytiske statusen til å knytte kontakter i utlandet, særlig i den mer intellektuelle delen av høyreekstremismen, kanskje for å snu sympatien i ukrainsk retning. Blant annet har talspersonen Olena Semenyaka deltatt på konferanser i Skandinavia, sammen med den amerikanske alt-righteren Greg Johnson.

Selv om de har vært færre, har det også vært europeiske fremmedkrigere på ukrainsk side. Blant dem høyreekstremister, som har sett på Azov som en spydspiss for et hvitt Europa. Men fordi Azov vil ha soldatmateriale, har disse i liten grad vært de samme som ungdommene som har hyllet dem på nettet.

Og som med ukrainske frivillige, har ikke alle utlendinger som har sluttet seg til Azov vært høyreekstreme. Både georgiere og hviterussere, som selv har opplevd – eller frykter – en russisk invasjon, kjempet for Ukraina, særlig i starten av krigen.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Siden den ukrainske hæren ikke tok imot utlendinger, ble i praksis alternativet Azov og andre nasjonalistiske enheter.

Om Protasevitsj viser seg å ha hatt forbindelser til Azov, betyr det derfor ikke at han må ha sympatisert politisk. Uten at det vil hjelpe ham om myndighetene i Hviterussland bestemmer seg for å lage en show-rettssak.

Et våpen

For å gjenta meg selv: Azov-anklagene er helt klart ment å så tvil om hvorvidt Protasevitsj og den hviterussiske opposisjonen er verdt å støtte. Og Azov er først og fremst blitt et våpen.

Men samtidig er Azov en svært pinlig hemmelighet for dagens Ukraina, som vil kunne tas fram som våpen så lenge de marsjerer fritt i Kiev.

Kommentarer til denne saken