Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi satt i det første vårgløttet på Kalvøya, Martin og jeg. Vi var ganske unge, drakk øl og så på strømmen som Sandvikselva sendte forbi oss i passelig sakte fart.
Noen gutter på kanskje 12–13 år sparket fotball like ved. Vi kunne høre lyden av dem. Plutselig oppdaget Martin en fotball som kom drivende forbi oss. Det var åpenbart iskaldt i vannet. Badesesongen var på ingen måte i gang. Dette skjedde dessuten på en tid da isbading var langt mindre vanlig enn i dag.
Nå er det slett ikke så ofte at man får sjansen til å være en ekte helt.
Jeg vil si at det skjer uhyre sjeldent. Det kan være derfor at Martin plutselig fikk lyst til å vise en helt imponerende mengde handlekraft. Han kledde seg naken, hoppet ut vannet og la på svøm etter ballen. Det kan også være at dette skjedde fordi Martin hadde drukket noen øl, men la nå det ligge.
Baard Fiksdal
Startet med petiter på side tre i Dagbladet i 1986, og har siden skrevet flere tusen korte tekster om livets rariteter, gleder og hverdagslivets irritasjoner i en rekke aviser. I over ti år har han vært petitskribent i Nettavisen. Fiksdal er far til tre, og glad i naturen, særlig det som har med sportsfiske å gjøre. Fiksdal er statsviter og jobber som seniorrådgiver i NHO Service og Handel.
Martin svømte med brukbar fart, men ballen drev litt fortere enn han sikkert hadde håpet på, så svømmeturen ble på sikkert hundre meter eller så.
Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs i starten. Jeg blir lett bekymret. Jeg tenke at Martin kunne få krampe, drukne og dø. Jeg tenkte at det sikkert ble jeg som skulle overbringe det tragiske dødsbudskapet til hans foreldre. Jeg tenkte dessuten på om de ville spørre om jeg hadde gjort noe for å hindre Martin å svømme etter fotballen.
Jeg ropte at Martin skulle komme inn igjen. Han ignorerte meg fullstendig. Ekte helter gjør sånt.
De enser ikke motforestillinger. Ekte helter spiser frykt til frokost.
De bare kaster seg ut i ting. Uten å nøle. Uten å tenke. Det kan være veldig skremmende å se på.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Guttene, som spilte fotball, oppdaget hva som var i ferd med å skje. De samlet seg på stranden. Martin svømte mot oss, mens han dyttet ballen foran seg i vannet.
Hvis dette hadde vært en film ville man trolig nå ha spilt en musikk av triumferende karakter.
Her er det mye å velge i, men det første jeg kommer på i farten er «We Are The Champions» av Queen. Her er et veldig bra og passende refreng. Det går slik:
«We are the champions, my friends. And we'll keep on fighting til The end. We are The champions. We are The champions. No time for losers, cause we are the champions - of The World.»
Tenk om den musikken hadde fulgt Martin opp av vannet. Det hadde vært noe det. Jeg kunne se at han var veldig fornøyd med seg selv.
Les også: En milliard hjerteslag
Martin kom opp av vannet, med en litt vinterblek, dårlig trent kropp, kanskje noe skjelvende av anstrengelsen, og åpenbart betydelig nedkjølt, men også med en sjelden følelse av triumf og seier som lyste ut av ansiktet.
Martin var strålende fornøyd med seg selv. Det kunne alle på Kalvøya se.
Det var et slikt øyeblikk som jeg siden i livet har tenkt på når jeg trodde at en seier var innen rekkevidde. Når jeg trodde at jeg kanskje hadde draget på en dame, eller at jeg kom til å gjøre det bra på eksamen eller noe.
Fotballspillerne, som hadde fulgt med på redningsaksjonen, sto i vannkanten. De ventet åpenbart på at Martin skulle komme med ballen. Martin vaklet i land og kastet ballen til en av guttene. Martin forventet et takk. Kanskje også applaus. Det fikk han ikke.
En av guttene tok imot ballen. Det virket ikke som han tenkte seg noe særlig om. Gutten tok bare tak i ballen og tuppet den så langt ut i sjøen igjen som han klarte.
Hvorfor gjorde du det, spurte jeg forskrekket.
Det er ikke vår ball, sa gutten.