Med rundt 200 milliarder kroner i eksportverdi er den kraftforedlende industrien en norsk gigant bygd på fornybar vannkraft.

Jo, olje og gass er vår viktigste eksportnæring i dag. Men den går ut på dato. Vannkrafta varer evig.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det ser ut til at Norges lærdommer fra industrialiseringen er glemt

Anført av Norsk Hydro og Yara sysselsetter de mange hjørnesteinsbedriftene i prosessindustrien om lag 50.000 årsverk. Legger du til leverandørene, kan du telle omtrent tre ekstra jobber for hver arbeidsplass.

Denne industrigiganten kunne vært kvalt i sin tidlige barndom. Rundt 1930 presenterte norske kraftprodusenter og tyske interesser et forslag om å knytte norsk kraft direkte til det europeiske markedet. Pressen døpte planen «Norge som Mellem-Europas kraftverk».

Da slo Hydro-direktøren neven i bordet. Å bruke den unike energiressursen til å bygge egen industri ville gi 22 ganger så mye sysselsetting, ifølge Norsk Hydro. Den tyske planen ble lagt i skuffen.

På barneskolen lærte jeg om forskjellen på i-land og u-land. Det som satte i-en i i-land var avansert industri. Levestandarden i et industriland kan være flere ganger høyere enn i en råvarenasjon.

Dette visste Norsk Hydro. Dette visste norske politikere. Heller enn å bli redusert til råvareleverandør for andre lands industri, valgte vi å bygge vår egen.

Etter fem tiår som oljenasjon, synes Norges lærdommer fra industrialiseringen å være glemt. I alle fall i sentrale strøk og maktens korridorer.

Les også: Folk selger bikkja og dropper julegaver for å kunne betale strømregningene

Det er ikke så enkelt

Ifølge VG-kommentator Astrid Meland er det «lurt av Norge å bygge kabler til EU om prisforskjellene på strøm er store nok». Da kan vi selge kraft i utlandet «til høyest mulig pris». VG fordreier realiteten. Den er at norske husstander og bedrifter nå tvinges til å kjøpe norsk vannkraft til høyest mulig EU-pris.

Meland bare blåser av konsekvensene: Om industrien «ikke kan betale det norsk kraft er verdt, så er heller ikke industrien lønnsom for Norge». Med andre ord: Det er like bra å selge krafta rett ut av landet som å bygge industri.

Faktisk vil det lønne seg for Norge, mener analytiker Christian Oshaug hos NTE Energi her i Nettavisen. Selskaper som det han jobber for får jo mer betalt for krafta utenlands enn fra norske kjøpere.

Så enkelt er det ikke. I 2017 presenterte Elkem tall som skulle vise hvordan «foredling av kraft til industriprodukter skaper store verdier for Norge».

Elkem produserer både kraft og industrivarer. Dermed kan selskapet vise forskjellen på hva som skjer når man selger strøm for en milliard kroner (på daværende pris) ut av landet, og når man investerer samme mengde kraft i norsk industri.

Ved industriell utnyttelse, genererte denne krafta åtte milliarder kroner i omsetning, med 1530 arbeidsplasser hos Elkem og ringvirkninger i milliardklassen. Solgt som råvare, ga den en milliard i inntekter og knapt en arbeidsplass i Norge.

Like fullt har Høyre, Frp, Sp og Ap heiet fram stadig flere utenlandskabler og en «kraftbørs» som importerer EU-energipriser til Norge. Hvorfor?

Her kan du lese flere kommentarer fra Magnus E. Marsdal

«Mental avindustrialisering»

Det har skjedd en «mental avindustrialisering» av den norske makteliten, sier LO-tillitsvalgt Atle Tranøy i boka «Parterapi for oljefolk og klimaaktivister».

Land som Danmark, Storbritannia og Kina har brukt det grønne skiftet som en gyllen anledning til industribygging. Norges oljemarinerte politikere i Erna Solbergs generasjon har vært lammet av industripolitisk hukommelsessvikt.

Norge har svidd av hundretalls milliarder på å fremme elbil-revolusjonen, uten industriell strategi. Arbeidsplassene havner utenlands. Enova bruker hundretalls millioner av skattebetalernes kroner på støtte til elektriske ferjer på norske fjorder. Oppdragene går til skipsverft i India og Tyrkia.

Vi strømkunder har betalt titalls milliarder i subsidier til landvind som bygges med turbiner, rotorer og master importert fra utenlandsk industri. Norsk natur bygges ned av massive vindkraftanlegg eid av utenlandsk kapital, ofte med adresse i skatteparadis.

Er dette historier om en stolt industrinasjon? Norge framstår mer som et rundlurt u-land. Der statens rikskringkasting, i sin podkast om strømkrisa, forkynner at «Norge som land» kommer til å tjene på krafteksporten som fører til prissjokk, fordi «vi blir rikere». Vi må bare klare å fordele den økte rikdommen.

Vil aldri kunne oppveie tapet

Dette er dessverre ønsketenkning. Dagens oppblåste priser på billig norsk vannkraft er så høye at de på sikt betyr kroken på døra for Elkem og det meste av den kraftforedlende industrien.

«Gevinsten» vi oppnår ved å sende krafta ut av landet vil aldri kunne oppveie tapet av arbeidsplasser, verdiskaping, teknologisk innovasjon og en rekke lokalsamfunn som vil følge av en slik politisk styrt industridød.

Dette vil være økonomisk vanvidd for et lite oljeland på randen av det grønne skiftet. Den kraftforedlende industrien står for om lag halvparten av all eksport fra fastlandet.

Les mer fra Norsk debatt her

Det vil også være elendig klimapolitikk. Hvis importerte EU-priser får slå ut vår industri, som går på vannkraft og har verdens laveste utslipp, vil det meste erstattes av kinesiske fabrikker fyrt med kull. De har åtte ganger så høye klimautslipp.

Den mest alvorlige trusselen mot norsk industri kommer kanskje ikke fra de ekstreme energiprisene i Europa. De kunne vi jo ha vernet oss mot.

Den store trusselen mot norsk økonomi er at store deler av Oslos elite er rammet av langt framskreden mental avindustrialisering.