Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

«Clark» handler om den notoriske kjeltringen Clark Olofsson, mest kjent som bankraner. Sommeren 1973 sitter han som vanlig i fengsel, men løslates etter krav fra en kollega. Janne Olsson har forskansa seg i hvelvet i banken som ligger på Norrmalmstorg i Stockholm city. Politiet mener virkelig at Clark Olofsson er mannen som kan løse flokene!

Olofsson ble gjerne omtalt som «Sveriges første pop-gangster». Han er i dag 75 år, og lever i frihet etter å ha blitt løslatt fra sin (foreløpig?) siste dom i 2018.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Netflix-serien er basert på Olofssons memoarer «Vafan var det som hände» (Ordupplaget, 2015/2016). «Basert på sannhet og løgner», står det å lese i TV-ruta. Det skal være sant og visst. Hendelsene – ikke minst skildringa av ranet på Norrmalmstorg – er sånn noenlunde i pakt med det som står i historiebøkene.

Like fullt er det også en sannhet at regissør Jonas Åkerlund tar seg friheter, så store at dette på ingen måte må oppfattes som noen slags dokumentar. Dette er fortellinga om pop-gangsteren Clark! Han sjarmer alt og alle, og knuller seg gjennom en haug bankran – ofte med ufrivillig hjelp av en velmenende skuespiller som blir med Clark på rømmen. Hun er av typen som mener at det ikke er Clark det er noe i veien med, han er bare sørgelig misforstått; selvfølgelig er det «systemet» som svikter. Egentlig er Clark bare snill!

Her kan du lese flere kommentarer fra Arild Rønsen

En parodi på «vänstern» i Sverige på 70-tallet? Ja, ja menn sann! Som svenskene pleier å si det.

Clark blir «opprørs-redaktør» i fangenes egen publikasjon, og rømmer ved hjelp av noen raker han har snekra. Vipps, så er rakene blitt til en nyttig stige. Vi skal til Beirut; til Christiania i København; på disco med Ted Gärdestad som soundtrack.

Hele tida er det Clark sjøl som forteller. Og fortelleren har kanskje lov til å legge til og trekke fra, nøyaktig som det passer ham?

Politikorpset framstilles like stupide som Sjöwall & Wahlöö gjorde det i sine romaner – «polis, polis, potatismos». Visste vi ikke bedre, kunne vi mistenkt forfatterparet for å ha henta sine karakterer fra «Olsenbanden». De har mye til felles med Hans Holmér, politisjefen som så til de grader kjørte etterforskinga av Palme-mordet i grøfta, og utseendemessig ser de jevnt over ut som tyske porno-skuespillere i fargefilmens spede barndom.

Gislene i bankdramaet går selvfølgelig over på ranernes side. Og får Clark seg en kjæreste der nede i hvelvet? Dumt spørsmål.

Les mer fra Norsk debatt her

Bill Skarsgård gjør en glimrende jobb i hovedrollen, og tar faktisk Clark Olofsson på kornet slik han liker å beskrive seg sjøl – som en blanding av Pippi Langstrømpe og Al Capone.

«Stockholm-syndromet» er et utrykk for at gisler etter en stund tar parti for sine overgripere. «Clark» gir som du vel har forstått ingen inngående analyse av fenomenet – men kanskje står Jonas Åkerslunds historie i stil med det faktum at politiet faktisk hyra Clark Olofsson til å gjøre jobben på Norrmalmstorg?