9. November mottok Margunn Bjørnholt pris for beste kronikk på forskning.no for sin kronikk om vold mot mødre publisert 2. november 2021.

Kronikken kan vanskelig unngå å sees i sammenheng med Bjørnholt sitt senere debattinnlegg på forskning.no, «Samværssabotasje – en tvilsom men virksom myte», publisert 17. januar 2022, et debattinnlegg jeg selv for øvrig kom med et tilsvar på, «Samværssabotasje er ingen myte».

Mennesker utsatt for vold er et viktig tema, og således er Bjørnholt sitt fokus på vold mot mødre utført av tidligere partnere, både viktig og aktuelt. Bjørnholts identifisering av dynamikk har svært mange likheter med det foreldre utsatt for samværssabotasje beskriver uten at hun går i dybden på dette.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I stedet glir kronikken ut, og med ideologiske skylapper kan det se ut som om forskningens regler blir ofret på kvinnesaksideologiens alter.

Forskning.no begrunner blant annet tildelingen med at kronikken har skapt engasjement med flere runder med tilsvar, blant annet fra undertegnede. At en kronikk skaper engasjement, er ikke i seg selv et tegn på kvalitet.

Stort engasjement kan like gjerne være tegn på svakheter eller feilaktige påstander i det som blir skrevet.

Om det hadde blitt skrevet en kronikk basert på intervju av 16 menn som feilaktig har blitt beskyldt for overgrep eller voldtekt med påfølgende påstand om at omfanget av voldtekt av kvinner var sterkt overdrevet basert på historiene fra disse 16 mennene, så ville det med all sannsynlighet også skapt mye engasjement uten at det sier noe om kvaliteten på kronikken eller faglige nivået i kronikken.

Men det er altså i stor grad akkurat dette Bjørnholt gjør i sin egen kronikk der budskapet er at den økte likestillingen av mødre og fedre bidrar til at voldelige fedre i større grad beholder kontakt (skadelig kontakt) med sine barn. Som nevnt i mitt tilsvar der jeg imøtegår en del av Bjørnholt sine påstander, så kan det blant annet dokumenteres at over 98 prosent av de samværsforeldre som ikke ser barna sine i løpet av et år er fedre. Over 98 prosent!

Samværssabotasje for fedre

Statistisk sett er det altså lite som tyder på at det er enkelt for fedre, uavhengig av om de er voldelige eller ei, å beholde kontakten med sine barn om mor til barna ikke ønsker dette.

Samtidig har undersøkelser og forskning vist at utøving av vold mot barn er noenlunde likt fordelt mellom mødre og fedre. For eksempel i NOVA Rapport 5/2016. Så for barna sin del er det mye som tyder på at der barna bor alene med en voldsutøvende forelder, uten kontakt med den andre forelderen, så er denne forelderen en mor.

Men dette er som jeg har sagt tidligere kun indikasjoner, og jeg har mange ganger de senere år etterlyst mer spisset forskning som kan belyse om det er en klar forskjellsbehandling av fedre sammenlignet med mødre der disse ikke bor sammen.

I stedet ser vi altså at en forsker fra NKVTS, med bakgrunn som tidligere leder av Norsk Kvinnesaksforening, gjør sitt beste for å kansellere hele fokuset på samværssabotasje.

Som leder i Mannsforum har jeg snakket med mange titalls foreldre som er utsatt for samværssabotasje.

En alvorlig form for psykisk vold

De fleste har vært fedre, men også noen mødre. Og etter Bjørnholt sine utspill i mediene har jeg blitt kontaktet av flere av disse, og det er kanskje mødrene som er utsatt for dette som har reagert aller sterkest. Felles for de alle er at de er sterkt preget av de tapene de har opplevd ved å miste kontakten med det kjæreste de har.

At samværssabotasje er en alvorlig form for psykisk vold som kan gi varige traumer, har jeg sett mange eksempler på med alt fra kortere sykemelding, til varig uførhet og i noen tilfeller selvmord eller forsøk på dette.

For disse oppleves Bjørnholt sine utspill som et ytterligere overgrep, og personlig kjenner jeg at jeg blir opprørt over at NKVTS som skal jobbe nettopp for å forebygge vold og stressrelaterte traumer bidrar til å diskreditere foreldre utsatt for vold og traumer, som samværssabotasje faktisk er.

Dette blir å tråkke på alle de foreldre som veldig gjerne skulle hatt jevnlig kontakt med sine egne barn, og som uten god grunn blir nektet dette.

Å forsøke å bruke en gruppe voldsutsatte der de fleste er kvinner for å ugyldiggjøre eller usynliggjøre en annen gruppe voldsutsatte der de fleste er menn, gagner neppe likestillingsarbeidet eller likestillingsdebatten.

Og forskning.no hjelper heller ingen med prisutdeling til denne type ideologipregede medieutspill som forsøker å usynliggjøre den lidelse mange foreldre opplever gjennom å bli utsatt for samværssabotasje.

Les mer fra Norsk debatt

I dag er det den internasjonale Mannsdagen og for meg skal denne tilbringes på Mannsforums konferanse, hvor årets tema er «Hva kan vi forvente av Mannsutvalget? Blir gutter, menn og fedres likestillingsutfordringer endelig tatt på alvor?».

Én ting er sikkert. For meg er utspillene fra Margunn Bjørnholt og Forskning.nos prisutdeling til vedkommende, et godt eksempel på at Mannsutvalget, som jeg selv er medlem av, har en jobb å gjøre når det gjelder å sette søkelys på hvordan gutter, menn og fedres utfordringer til stadighet blir utsatt for forsøk på usynliggjøring eller bagatellisering.