Da jeg en ettermiddag midt på 90-tallet kom gående forbi kneipa Diener på Savignyplatz i Berlin, falt jeg for fristelsen til å dumpe ned i solsteiken og bestille en øl.

Ved siden av, satt fem-seks karer og svingte med begrene. Han som åpenbart var gruppas midtpunkt, spurte etter hvert om jeg ikke hadde lyst til å sitte sammen med dem. Jeg visste at jeg hadde sett ansiktet før, men greide ikke å mannen. Men han konstaterte at nordmenn og tyskere går godt sammen og at vi sikkert skulle få en hyggelig aften sammen.

Alle kjente «Manne»

Moroa ved bordet gikk stort sett ut på at «Manne» fortalte historier, hvorpå de andre lo til krampa holdt på å ta dem.

Den ene hvisket meg i øret at vi befant oss sammen med selveste Manfred Krug (1937-2016).

Kjenner du ikke ham? Hovedrolle i en krimserie, lastebilsjåfør i en populær serie og advokat i en enda mer sett TV-produksjon.

Alle kjente Manne. Bare ikke jeg.

Senere skulle jeg bli klar over at det dreide seg om en tidligere superstjerne i østtysk TV, som i 1978 fikk tillatelse til å forlate DDR for å slå seg ned i Vest-Tyskland. Også der greide han hurtig å skape seg et navn. Manne var faktisk en av de veldig få øst-skuespillerne som greide å få gjennombrudd på «den andre siden». Og etter Murens fall, ble han sannelig populær igjen på østsiden også.

Manne forklarte verden, og en gang iblant slo han meg kameratslig på skulderen og gjentok sine forsikringer om at nordmenn og tyskere – nærmest fra naturens hånd – er de beste venner i hele verden. (Jeg blir alltid skeptisk til slike kjærlighetsforklaringer, men lot det av en eller annen grunn stå til med den hemningsløse hyllingen.)

Polakken

Etter et par timer i solsteiken, la jeg merke til en ung mann som sto noen meter unna og kikket i vår retning. Han var tynn som en strek og iført en dress som på alle måter satt dårlig.

Etter en stund strammet han seg opp og kom målbevisst bort til bordet vårt. Han beklaget høflig at han forstyrret, men det var slik at han hadde kommet ens æren fra Polen for å lete etter sitt store forbilde – den tyske superstjerna Mannfred Krug.

Gutten hadde som fem-seksåring sett en film med ham i hovedrollen, og på stedet bestemt seg for å bli skuespiller. Derfor hadde han lært seg tysk. For en vakker dag, skulle han sette seg på toget til Berlin og se om det ikke gikk an å få et glimt av forbildet på nært hold. Han ville egentlig ikke noe annet enn å be om en autograf.

«Ser jeg ut som om jeg er på jobb?», «Tror du det bare er å komme bort og forstyrre folk på fritida?» «Har ikke en hardtarbeidende kunstner rett til å få sitte i fred når han en sjelden gang finner tid til å gå i byen med vennene sine?»

Det ble mer enn én gang benyttet uttrykk som «polske hund» og jeg merket hvordan den medfødte gudbrandsdølen kom krypende oppover ryggraden.

Da den nå gråtende polakken var ferdig med å be så meget om unnskyldning, forlot han oss bukkende og skrapende.

«Nå, nordmann, der lærte du hvordan polske hunder skal behandles», skratta Mannfred Krug.

Det lød et brak, i det stolen min landet på fortauet og rev med seg et bord som også gikk over ende.

Plutselig merket jeg at unge Svarstad sto der og brølte. «Faens pakk» var bare begynnelsen, og etterpå fikk jeg liret av meg en rekke med passende skjellsord – noen av dem så grove av jeg selv holdt på å bli både overrasket og sjokkert.

Fassbinder

Da raptusen var overstått og «Manne» – samt mannens entourage – satt der med ansiktsuttrykk som fisk på land, begynte jeg å se meg om etter et annet sted å sitte.

Den eldre fyren på et tomannsbord ved siden av inngangsdøra pekte på meg og vinket. Jeg skulle komme over. Mannen satt og lo så han ristet. Hver gang jeg trodde at han hadde fått tilbake kontrollen over seg selv, kom det en ny bølge med latterbrøl.

«Jeg har sittet her i mange år og vært vitne til hvordan det svinet snakker til andre mennesker. Men aldri før har jeg opplevd noen ta igjen med samme mynt. Gratulerer, nordmann», hikstet han og ba meg ta plass på den ledige stolen.

Les også: Jeg håper at filmen om Narvik kan rette opp noe av dette bildet

Først da jeg hadde satt meg, fikk jeg kikket nærmere på min nye kamerat – og oppdaget at jeg kjente ham fra kinolerretet hjemme på Lillehammer. Det var nemlig Volker Spengler (1939–2020) – en av stjernene i Rainer Werner Fassbinders legendariske kultfilmer fra 70- og 80-årene.

Mannen var like lite vakker som på nærbildene i filmene. Men ingen tvil om at jeg satt der sammen med en vaskeekte Fassbinder-skuespiller. Verten ble – igjen og igjen – tilkalt mens stadig flere snapsglass kom på bordet.

Minnet om en ubehagelig ettermiddag som ble til en storartet aften falt meg i hu, da jeg her om dagen leste i avisen at Mannfred Krugs arvinger har godkjent offentliggjøringen av dagbøkene hans. Det starter riktignok ikke før i 1998, men må ha vært karakteristisk for denne fyrens normale måte å omgås med andre mennesker på.

På side opp og side ned, beskriver skuespilleren hvordan han finner stor fornøyelse i å overfalle andre mennesker verbalt.

Sjefene på filmsettene møtes med uforskammetheter, og kolleger blir stemplet som ubegavede idioter, mens selv nære venner må finne seg i latterliggjøring og voldsomme overfall.

Rabiat bølle

Også håndverkerne blir utsatt for Krugs smakløsheter, fordi de forstyrrer når den store kunstneren – midt på dagen – vil sove. «Jeg er selv proletar – og derfor kan jeg omgå proletarer» kunne den tidligere stålverksarbeiderens forklare slike urimeligheter.

De som har redigert boka, finner en fattig trøst i at det kanskje var en hjerneblødning med påfølgende bevegelsesvanskeligheter som gjorde Krug til en rabiat bølle.

Vi får også historien om da en yngre kollega ventet hans barn, noe som var ganske upraktisk for en gift trebarnspappa, som slett ikke hadde planer om å forlate kona. Løsningen ble at han skaffet mor og nyfødt barn en bitte liten leilighet i bakgården der hans selv bodde med sin offisielle familie. Opplegget holdt selvsagt ikke veldig lenge, og skulle komme til å fly i småbiter omkring øra på ham etter at kona luktet lunta.

En skittstorm

I 1996 frontet Krug en påkostet kampanje for å lokke Hermansen til å kjøpe aksjer i det privatiserte Telekom. Der var det hele landets liebling som anbefalte mannen i gata å bruke sparepengene på det som helt sikkert kom til å bli en ny folkeaksje.

1, 9 millioner fulgte Krugs råd, med enorme tap som konsekvens, etter at kursen gikk rett i kjelleren. Skuespilleren reagerte først aggressivt, da skuffede og rasende kjøpere gjorde ham personlig ansvarlig for katastrofen. Selv mindre begavede eksistenser måtte da forstå at dette utelukkende var en rolle han spilte.

Les også: Paven som ikke lenger ville være pave

Men skittstormen la seg ikke og Manfred Krug måtte på sine eldre dager finne seg i å bli husket for nettopp den rollen. Da han fylte 70, sa han i et intervju med Frankfurter Allgemeine at han angret grenseløst på hele greia, karakteriserte kampanjen som sitt livs største tabbe – og forsøkte å trøste folk med at også han hadde tapt store penger på å kjøpe T-aksjer. (Han sa riktignok ikke noe om hvor mye han hadde sopt inn på selve jobben.)

Jeg traff – heldigvis – aldri Manfred Krug igjen. Vi hadde nok husket hverandres motbydelige oppsyn – og hatt noen ordtak å by på i den sammenheng. Men Volker Spengler støtte jeg rett som det var borti.

Vi ble aldri venner, men kunne utveksle vennligheter om været og slikt noe. Og så måtte vi selvsagt minne hverandre om den gangen det sto en skrikende nordmann utenfor Diener og tok for seg en skikkelig rikskjendis.

PS. Jeg ble nødt til å teste ut historien på min gamle Savignyplatz-nabo Ulrike (82). Hun satte på seg et ansiktsuttrykk fullt av forakt: «Manne Krug? Ham har jeg kranglet med to ganger. Og to ganger har jeg kastet øl i hodet på ham».

You can’t winn them all.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt