Gå til sidens hovedinnhold

En førstegangsbestigning av Ramsåsen i Bærum

Vi var elendig forberedt. Det måtte jo gå galt.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg vil aldri glemme «the human flamingo» (truet av forholdene) og David Attenboroughs kommentarstemme under nedturen fra Ramsåsen onsdag kveld.

Ramsåsen i Bærum, ikke langt fra Oslo, er det laveste man kan være og likevel kunne kalles et fjell. Vi bestemte oss for en førstegangsbestigning. Vi var elendig forberedt. Det måtte jo gå galt.

Les også: Sexklager.no løser alt

Vi er i andre halvdel av april 2021. Vi skal opp til 420 meter over havet. For å komme dit må vi først og fremst beherske sosiale medier. Vi har en gruppe på Facebook til slikt. Den organiserer oss, fem godt voksne karer og en liten hund med en felles interesse for friluftsliv, men med svært variert holdning til trening og fysiske anstrengelser.

Olav tar toget til Sandvika. Klokken er 17.00 på en hverdag. Han er begrenset optimistisk på denne tiden.

Det har vært pent vær i ukesvis, men nå, når vi endelig skal på tur, så er det plutselig storm i kastene, ganske kaldt og noen regnskyll som kunne fått en hvilken som helst, erfaren metrolog til å nikke bekymret. Olav søker tilflukt, der slikt er mulig, på nærmeste kaffebrenneri og slik overlever han den neste timen til han blir pukket opp av Kjetil og Hans Christian som kommer i bil.

Pål og jeg står på Esso-stasjonen ved Kirkerudbakken, litt mismodige over været og av at vi nettopp har oppdaget at de andre er en halvtime forsinket.

Det er bare en ting å gjøre. Vi kjøper årets første softis. Med sjokoladestrø.

71 grader nord

Deretter bærer det til værs. Bakkene opp mot Jordbru på Skui ligger mennesketomme og øde. Skiløperne har avsluttet sesongen. Få andre våger seg ut. Vinden har brukket grener av trærne. Noen grener henger i strømledningene og svaier truende. Andre ligger slengt i veibanen.

På parkeringsplassen på Jordbru er det likevel håp.

Vi samles med de aller beste ambisjoner, kanskje ikke helt som i 71 grader nord, men likevel. Vi går sørover. Den lille grusveien har mange gode egenskaper. Den er flat. Helt uten hindringer. Av noe slag.

Vi skravler og går på, uten kunnskap om hva som venter.

Fra grusveien starter plutselig stien, to kilometer, rett opp, helt til toppen av Ramsåsen. Dette er tøft.

Her kan du lese flere petiter av Baard Fiksdal

Vi tar bilder og legger ut på Facebook. Midtveis i bratta kommer vi plutselig på at ingen av oss har startet å dokumentere turen på Strava. Jeg trykker på record.

Klokken er 18.30. Toppen er nådd. Alt er vel. Alle er i godt hold, særlig jeg (94 kg). Vi sender melding til de der hjemme. På messenger.

Nå er det tid for ritualer. Jeg driver med noe som jeg kaller Suppe Med Utsikt (SMU).

Det består i at jeg har med suppe på termos. Pål har med godt brød. Olav serverer øl han har brygget selv. Hans Christian leser dikt. Kjetil fotograferer. Vi kunne heist det norske flagget. Vi er lykkelige. Vi skuer ut over landet. Det ligger meget vakkert i solnedgangen. Man kan se helt til Oslo rådhus. Man kan se til Drøbak.

Andre halvdel av april

I det rask forsvinnende dagslyset går vi på det jeg trodde skulle være en hyggelig sti, noe som Ole Brumm ville likt å gå på sammen med Nasse Nøff, langs Ramsåsen i hele dens lengde. Det er da vi oppdager at vi er i andre halvdel av april.

Snøen ligger dyp og pill råtten, kilometer etter kilometer.

Under snøen er det bekker og vann over alt. Noen har støvler. Andre har joggesko. Alle blir søkkvåte.

Vi tråkker i gjennom snøen for annet hver skritt. Vi er en slags karavane av elendighet og dårlig stedsans. Stien blir hele tiden borte for oss. Kan det være her den går?

En av oss søker tilflukt under et tre og forsøker stå på et ben, mens han tømmer støvelen for isvann. Olav, som har jobbet i NRK, har en brukbar kommentatorstemme. Han etterligner David Attenborough og sier: «And here we can see the rare human flamingo, threatened by the circumstances».

Les også: Spisetvang og alkoholservering: - En «pliktmat» og to øl, takk

I disse timene på vei ned Ramsåsen. Lyset som raskt forsvinner. Jeg, som er kronisk og langt fremskreden hypokonder, jeg ser benbrudd og ødelagte liv for hvert skritt.

Har jeg overlevd og klart meg unna korona så lenge bare for å skulle skli på is og snø ved djeveldypet og falle ned i elven Urd? Over alt har vinterens herjinger veltet tær, tvers over stien, så ikke bare er vi våte, vi må klatre også.

Olav bruker appen «Norges Kart». Den lyset i mørket, og slik kommer vi frem til parkeringsplassen på Jordbru. Klokken er 22.00.

Jeg åpner Strava og trykker på end record.

Kan man ha det bedre?

Kommentarer til denne saken