Gå til sidens hovedinnhold

En hyllest til skitværet, sommervottan og peiskos i juli

Klikkagn? Åpenbart ikke. Ingen vil lese om skitvær under en hetebølge. Solstikk hos kommentatoren? Mulig. For hvorfor i all verden vil man skrive en hyllest til sommervottan på årets varmeste tid?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nordnorsk debatt)

Det er to ting man må lære seg å ta i bruk for å kunne fungere optimalt, og være tilstrekkelig integrert, i våre nordligste og vakreste fylker: solveggen og sommervottan.

Man skal ved den mest mikroskopiske antydning på solskinn, ufravikelig og heseblesende lete etter solveggen. Det tok meg gode ti år å skjønne denne merkelige fascinasjonen med D-vitaminfangst til enhver pris. Der jeg kommer fra jakter folk etter den dypeste skyggen på sommeren.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Solveggen er en merkelig konsept som særlig folk nord for polarsirkelen har et fanatisk og desperat forhold til fra cirka tidlig april til oktober. Før korona kunne du finne hele avdelinger på diverse arbeidsplasser, klemt tett inntil hverandre etter enhver vegg som kunne holde opp deres kollektive vekt. Solvendte flater førte til intimsone-overskridelser som er typisk unorske.

Og kom du bardus på en enslig sjel som hadde kuppet den solbleke langveggen på et naust, og satt i ensom majestet i le for Balsfjordvinden, da følte du deg gjerne som en invaderende bølle som forstyrret en saliggjørende stund.

Sommervottan, skjønte jeg også etter hvert, er direkte forbundet med denne hungeren etter solveggen. For et folk som ikke finner det formålstjenlig å pakke vekk ullstrikk i juli, vil naturlig nok være opptatt av å sanke varme der de kan.

På den første dagen i juli i år satt jeg på et sykkelsete og syklet langs den vakreste strekninga i verden - Bleikstranda i Vesterålen. Det blåste liten kuling, med storm i kastene. Motvind i alle retninger. Regnet pisket sine ubønnhørlige rytmer på hjelmen og den delen av ansiktet som ikke var dekket av bøff, briller og pannebånd.

Les også: Snart, men ikke i dag, må jeg innføre en hel hvit måned

På hendene mine var sommervottan som oldemor på 87 år forsynte meg med fra sitt utømmelige, selvstrikka lager. Etter tre stusselige kilometer i motvind på laveste gir, måtte jeg innse nederlaget og ta meg en rast. Mens jeg hørte på bølgenes hvite støy som slo inn mot stranda, noterte jeg at mitt smarte ur meldte om seks varmegrader. Jeg lengtet ikke etter sommer. Jeg hadde nøyd meg med litt medvind, peisvarme og en rykende kaffekopp.

Og da slo det meg - dette er grunnen til at den nordnorske sommeren er den beste sommeren!

Klart man har varm og tørr lyng å ligge på, og blå himmel å fortape seg i, mange steder i verden. Man kan sitte i stille daggry og se på duppen vake i oljestille vann mens skodda sakte gir etter for sola, også sør for polarsirkelen. Det er vakre solnedganger som ligner på midnattsol også på mer tempererte strender. Hundekjeks, krypsoleie, engstorkenebb og rødkløver svaier i brisen langs mange stier i dette landet.

Men har man hatt votter på hendene 1. juli, da oppleves alt dette så mye mer intenst. Da vet man å sette pris på hver millimeter av en solvegg.

Les mer fra Norsk debatt her

Den nordnorske sommeren er den impulsive, intense sommeren som man forsyner seg av grådig. For denne ene varme dagen kan være den sommeren vi får.

Så derfor sender jeg i dag en vennlig tanke til de forbaska sommervottan som jeg gikk med forrige uke. Og pakker niste til enda en strålende badedag.

Kommentarer til denne saken