Gå til sidens hovedinnhold

En kjempe i norsk politikk er gått bort

Det ga gjenlyd i den norske skogen da meldingen kom i formiddag om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var funnet død i sitt hjem på Slemmestad like sør for Oslo.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Gabrielsen døde av hjertesvikt, og ble bare 53 år.

En brå hendelse som dette er selvsagt en ufattelig tragedie for hans kone, datter og nærmeste familie. I dette tilfellet er det også en tragisk hendelse for norsk politikk og samfunnsliv.

Les også: LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er død

Som mektig fagforeningsleder hadde Gabrielsen en fremtredende rolle i norsk samfunnsliv, først i ledelsen av Fellesforbundet, og så som leder av selve Landsorganisasjonen fra mai 2017.

I disse fire årene har Gabrielsen posisjonert seg slik at en rekke av de samfunnstøttene som nå kommenterer hans død, omtaler ham som både en god kollega, en god samarbeidspartner - og en god venn.

I den grad har han markert seg, at han også er blitt trukket fram som mulig partileder i Arbeiderpartiet etter Jonas Gahr Støre. Jeg har selv nevnt ham i en slik sammenheng, i en kommentar fra september 2019 om interessekonfliktene og klimaet innad i Ap.

Her mente jeg at Gabrielsen kunne bli selve brobyggeren i partiet, og skrev om alle de som «peker på at en løsning mellom fagbevegelsen og miljøinteressene er den eneste som kan bringe partiet framover - og ut av skyttergravene.»

Gabrielsens tunge bakgrunn fra treforedlingsindustrien er også blitt sett på som en garanti for at Arbeiderpartiet skal fortsette som et næringsvennlig parti, med forståelse for å beholde sterk konkurransekraft i privat, utsatt industri. Den forståelsen skaffet han seg som prosessingeniør i Tofte Industrier, og familien bor fremdeles i Slemmestad i tidligere Røyken kommune, nå Asker..

Slik har Gabrielsen også hatt dyp og uttrykt respekt i NHO.

Mer ukjent er kanskje hans rolle i gjennomføringen av den siste pensjonsreformen, der flere innsidere i ettertid trekker fram «pensjon fra første krone» som Gabrielsens verk.

Som eksempel på hans «skjulte» påvirkningskraft blir han også nevnt som premissleverandør for gjennomslaget i regjeringen om feriepenger på dagpenger. Og mer oppsiktsvekkende - at Høyres programkomite så sent som i går foreslo å legge vekk partiets opprinnelige løfte om å fjerne hele formuesskatten.

Les også: LO i sjokk etter Gabrielsens bortgang

Hans-Christian Gabrielsens død er ikke bare et kraftig tilbakeslag for norsk arbeiderbevegelse.

Den brå bortgangen er også en påminnelse om at livet er skjørt og uforutsigbart, på samme måte som også dødsfallet til hans partikollega Hans Kristian Amundsen var det.

Den tidligere Nordlys-redaktøren og statssekretæren, som kanskje er mest kjent for å ha skrevet Jens Stoltenbergs 22. juli-taler, døde som mange vil huske av hjerteinfarkt under en joggetur i Skoganvarre i Finnmark i 2018.

Det norske samfunnet, og det norske demokratiet, er avhengig av dyktige folk som kan representere ulike interesser, ulike oppfatninger, og ulike verdier.

Norsk politikk er derfor tjent med at noen holder fagbevegelsens faner høyt - det er en av de viktigste bærebjelkene i det mange kaller den norske eller nordiske modellen. Slik er Hans-Christian Gabrielsens brå bortgang et tap for oss alle.

Kommentarer til denne saken