I gamledager var norsk presse preget av selvsikre herrer - noen av dem med stil, godt som alle bevæpnet med en skarp penn. Et par hadde det også i kjeften. Og dagens jubilant tilhører definitivt i sistnevnte gruppe.

Fanklubbens formann

Det er ikke bare å stikke innom på kongsgården Tofte i Dovre, for bonden vil helst ikke forstyrres av turister og andre omreisende. Så vi hadde ringt på forhånd og meldt fra om tre herrer som gjerne ville få komme innom og kikke på herlighetene.

John Olav var først ute med lanken og presenterte seg høflig - inkludert arbeidsgiver og tidligere posisjon. «Dagbladet, ja», sa bonden: «Jeg pleide i mange år å kjøpe det. Det var særlig en av kommentatorene som jeg likte godt. Men hva het han?».

«Jeg skriver kommentarer», bemerket den tidligere sjefredaktøren - og innkasserte et skarpt blikk.

«Han hadde stutte bein og diger mage. Lite hår på hue», fortsatte bonden.

«Og en arrogant måte å stikke nesa i været på?», spurte jeg - lett provokatorisk. «Ja, ja», bekreftet bonden - som fortalte at han opptil flere ganger i årenes løp hadde opplevd sin favoritt-skribent på TV.

Noe med Egg

En time senere hadde vi beundret anlegget og hørt om livet på en storgård i Gudbrandsdalen, da bonden plutselig lyste opp: «NÅ vet jeg det. Han het noe med «Egg»». «Eeeeeegeland», ropte tredjemann og jeg (mer enn begeistret) i kor.

Mangelen på umiddelbar gjenkjennelse krevde en god forklaring fra objektet - og den kom hurtig: «Jeg begynner å bli en gammel mann - fyller 70 til høsten». «Det» - svarte bonden og så seg omkring blant 400-500 år gamle bygninger - «er ikke mye å skryte av oppi her».

SÅ lite imponert, var nok ikke undertegnede den gangen i 1985, da han for første gang spaserte inn i Dagbladets redaksjon. Det var - for en ung mann fra Lillehammer - som å lande midt i en drøm. Legendariske skribenter - og forbilder - spaserte forbi, mens Kjell Cordtsen forklarte hva min nye jobb skulle gå ut på.

Les også: Nettavisen 25 år: Nettavisen gikk kraftfullt foran da de fleste andre famlet og nølte

Starter med 1814

Jeg beundret mange av de berømte navnene, og fra 15-årsalderen hadde jeg lest dem daglig. Arne Skouen, Arne Hestenes, Sissel Benneche Osvold. Men den store stjernen i mitt univers, var nå John Olav. Han som hadde reist verden rundt og avslørt Hilmar Rekstens hemmelige formue, men innimellom kunne skrive kommentarer som gikk utenpå det meste.

Det er noe med stilen som fascinerte - og stadig gjør det. Evnen til å starte et resonnement i 1814 - og på to-tre avsnitt forklare hvordan og hvorfor landet er blitt slik som det er - og/eller hva som kan skje med oss i fremtiden, hvis ikke politikerne tar til vettet - er ikke hverdagskost i norske spalter. Men så er det er heller ikke hvem som helst i medielandskapet som til stadighet kan tillate seg å belære statsministeren og annet godtfolk «på trykk» - uten selv å få en og annen omgang med verbal rundjuling.

Skjønt, nå og da får han jo ertet på seg folk som blir virkelig sinte - noe som pleier å utvikle seg til en ny fjær i hatten.

Stålkontrollen

Husket vil han i hvert fall bli på grunn av en egen evne til å forklare hva kompliserte saker egentlig går ut på. Vi får de ulike perspektivene - betraktet med stor bredde - og evne til å stable ordene på en elegant - men samtidig forståelig - måte. Med slik kontroll over det skrevne er det sikkert lett å falle for fristelsen til å stille en og annen beinkrok. Men også hva presseetikk angår har mannen stålkontroll.

I Dagbladets redaksjon ble det feiret store fester - de gikk under betegnelsen «konferanse» og varte som regel til neste morgen.

«Storoksen», som Arve Solstad ble kalt, trakk seg vanligvis tilbake i rimelig tid. Men «Lilleoksen» holdt som regel ut til den bitre slutt, var sentral i de fleste munnhuggerier - og kunne glemme hele greia til vi noen timer senere møttes igjen på jobben.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Murens fall

Det fortelles mange legender om dagens jubilant - og langt de fleste av dem er sanne. EN som i hvert fall ikke er funnet opp, handler om sjefredaktøren som sent på kvelden den 9. november 1989 kom innom i redaksjonen og fikk reddet Bladets ære.

Førstesiden på det opplaget som allerede kjørte, handlet om at psykologen Magne Raundalen anbefalte foreldre å «la barna banne». John Olav fikk stoppet pressa og kastet om, slik at i det minste noen tusen eksemplarer kom ut med «Muren falt i natt» på førstesiden.

På en dag som denne, må det være lov til å minne om Nettavis-(med)gründer Knut Ivar Skeid (1957-2010) som for 20 år siden havnet i et durabelig basketak med Dagbladets sjefredaktør.

Sistnevnte hadde ikke mye til overs for slikt kjetteri - som å påstå at papiravisene i løpet av et par tiår ville være knekt av nettet. (Ellers kan jeg ikke i farten huske andre saker, hvor jubilanten tok så grundig feil.)

Dårlige venner

Men den gangen kunne han sikkert heller ikke selv forestille seg Egeland i rollen som pensjonist - enn et «Dagbla» uten jevnlige bidrag fra ham selv.

Dårlige venner dukker alltid opp - om ikke annet så når det meste ser tungt og dystert ut. Slik var det med pasienten som hadde gjennomgått sin andre ryggoperasjon og lå der på lasarettet med smerter og en aldri så liten porsjon selvmedlidenhet.

De to fariseerne Verpe og Lisberg stilte uanmeldt og vekket til live hele sykeavdelingen med sin godt innøvde variant av «Get up, get out, you’re a sex machine». Gjett om pasienten elsket det.

Les mer fra Norsk debatt her

Jeg tipper - og håper - at dagen blir feiret uten måtehold - men med mengder av godord og anstendige viner - samt totalt fravær av Kåre og Kalles mannskor.

Så kan jo familien skåle for jubilantens fremtid i norsk presse.

For institusjoner forsvinner nemlig ikke så lett - og John Olav Egeland har faktisk - i levende live - greid å bli en.