(Nordnorskdebatt): «Kvinnefotball, hva er det? Ikke er det kvinner, og ikke er det fotball», skal en allerede da sørgelig utdatert mann ha sagt for en del år siden. Jeg tror jeg hørte det første gang på 90-tallet.

I lang tid har tidligere topptrener og ekspertkommentator Ivar Hoff blitt holdt ansvarlig for sitatet, men han har selv avvist ettertrykkelig at han står bak. I et intervju med Dagbladet uttrykte Hoff tvert imot at han var svært opprørt over å bli klistret til utsagnet.

Vi var nok mange som humret når noen raljerte med kvinnefotball før i tida. De færreste gjør det lenger. Og når noen gjør det, liker jeg å tro at folk rister på hodet av dem.

Det går sjelden fort nok, men verden går videre. Kvinnefotballen går derimot ikke videre, den løper av gårde med sjumilssteg.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

For to uker siden så jeg kamp mellom TIL og FK Senja i Jenter 15-serien, først og fremst for å følge med på onkelungen min som spilte på bortelaget. Jeg ble helt blåst av banen over nivået, tempoet, den tekniske kvaliteten og spilleforståelsen.

Det sier kanskje mest om undertegnede, men det var virkelig en vekker. En svært positiv vekker. Kvaliteten var så høy og underholdningsverdien så stor at det heretter blir meningsløst å bruke tid på å sammenligne gutte- og jentefotball. Det er fotball, og det er underholdende. Punktum.

Mange har oppdaget dette allerede. Denne sesongen knuste Brann tilskuerrekorden i Toppserien. 10.582 så kampen mot Vålerenga på Brann Stadion i begynnelsen av juni. Det er en tredobling av den gamle rekorden.

Ei uke senere økte Rosenborg rekorden med mer enn 1.000 tilskuere. 11.636 er den ferskeste rekorden, og den blir sikkert truet før sesongene er omme.

Men før den tid er det EM i fotballens hjemland, England. Torsdag spiller Norge EM-premiere mot Nord-Irland, med Guro Pettersen (31) fra Tromsø mellom stengene.

Ikke bare er hun en av verdens beste keepere. Hun er også en medieprofil som i mange år har servert kvikke, humørfylte, men samtidig reflekterte uttalelser. Mer enn én gang har hun satt skapet på plass, ofte med humor og brodd, overfor steinalderholdningene som kvinnefotballen fortsatt blir møtt med.

Med sine kvaliteter på og utenfor banen, er hun et forbilde for unge fotballspillere. Et forbilde som burde få ekstra stor oppmerksomhet nå som hun, Ada Hegerberg og resten av landslaget skal kjempe mot de beste i Europa i verdens største idrett.

Kvantesprangene kvinnefotballen har tatt, blir ikke mindre imponerende når vi ser på rammevilkårene. Mens de beste på herresiden knapt nok er myndige før millionene renner inn på konto, må de fleste på kvinnesiden kombinere jobb, studier, familieliv og toppidrett.

Til tross for denne rivende utviklingen, både når det gjelder prestasjon og publikumsoppslutning, så henger vi i mediene ikke helt med. Og vi i Nordlys har heller ikke vært på ballen, for å bruke fotballspråket.

Det er trist å si det, men hadde tromsøværingen Jacob Karlstrøm voktet målet for herrelandslaget under EM, hadde han fått mer oppmerksomhet enn Guro Pettersen. Det er ingen gode grunner til det, men det er den bedrøvelige sannheten.

Les mer fra Norsk debatt

Nå skal verken Karlstrøm eller Norges herrelandslag spille i det neste internasjonale mesterskapet. Det skal imidlertid Guro Pettersen og resten av våre beste kvinner. Og jeg må innrømme at det var ganske flaut da vi først denne uka innså hvor lite vi har gjort ut av det.

Hvorfor det er sånn, er kanskje ikke det viktigste. Det viktigste er at vi gjør noe med det. Nå skal vi gjøre det vi kan for å hente oss inn, og forsøke å henge med i tida. Og forhåpentligvis har vi bare sett starten på publikumsblomstringen i kvinnefotballen. Det vil i så fall ikke være én dag for tidlig.

Kanskje får vi også se en motreaksjon mot den internasjonale toppfotballen på herresiden, som for lengst har mistet bakkekontakten i en hinsides pengegalopp. Det hadde heller ikke vært én dag for tidlig.