Som sønn av selveste polarhelten, forskeren og humanisten Fridtjof Nansen (1861-1930), vokste Odd opp i en familie som var nesten like kongelig som den kongelige.

I en ny bok om Odd, forteller sosialantropolog Anne Ellingsen om hvordan Kong Haakon og familien rett som det var dukket opp på Polhøgda i Lysaker.

En gang voksne og barn lekte gjemsel, fikk monarken en bramfri påpakning av åtte-niåringen Odd, som mente at Haakon ikke hadde telt til ti før han begynte å lete: «Du juksa, du!»

Hjalp jøder

Mens Hitler og hans ivrige følgesvenner gjorde livet surt – og ofte helt umulig – for tyske jøder, satte Odd Nansen i gang sin egen «Nansenhjelp». Sammen med ivrige medarbeidere – stort sett kvinner – gikk han løs på oppgaven med å skaffe innreisetillatelse for folk på flukt.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det var i første omgang snakk om å overtale norske – sterkt motvillige – politikere og funksjonærer. Hvor mange han i løpet av tre-fire førkrigsår greide å hjelpe ut av løvens hule kommer til å forbli en hemmelighet. Arkivet måtte nemlig brennes. Men det var etter hvert ikke få – først og fremst – tyske, østerrikske og tsjekkiske jøder han kunne bistå med å finne et land til kunne flykte til.

Mange landet i Norge – og flesteparten av disse kunne etter tyskernes innmarsj i Norge flykte videre til Sverige.

«Statsløse» jøder ble gjerne utstyrt med et såkalt «Nansen-pass» – et dokument som Odd selv utstedte, hvis det ikke gikk an å finne annen løsning. Og passet ble i mange land godtatt.

Fridtjofs sønn

Med en vinner av Nobels fredspris som faderlig opphav, var Odd Nansen A-kjendis for de fleste tyskere. I begynnelsen av 1942 ble han satt inn på Grini, der Odd hurtig fikk tilnavnet «Lille-Nansen» av SS-offiserer og andre.

Han lengtet hjem og frydet seg over ett og annet besøk av kona Kari og ungeflokken. Men høsten 1943 var tyskerne på Grini lei av den oppkjefta mannen, som ikke bare protesterte høylytt mot alle typer overgrep mot fangene – og da særlig de tyske vaktenes brutale omgang med jødiske fanger.

Så han ble ekspedert til den beryktede leiren Sachsenhausen nord for Berlin.

Der skrev han – i dypeste hemmelighet – dagbøker som han etterpå greide å smugle med seg hjem. Fortsatt er Nansens opptegnelser de eneste samtidige vitneutsagn som de tyske historikerne kan bruke som grunnlag for fremstillingen av Sachsenhausens historie.

I Sachsenhausen

De til tider godt over 2000 nordmennene i leiren var ingen homogen gruppe, men tvert imot et utvalg av mange ulike typer. Det svingte fra folk som skulle straffes for å ha ytet motstand mot den tyske okkupasjonsmakten, til reinspikka kriminelle som ble sendt i konsentrasjonsleir for vinningsforbrytelser eller andre lovbrudd.

I erindringene sine, som Nansen ga ut i 1947 og som ble en bestselger, forteller han åpent om interne stridigheter og om norske fangekamerater som oppførte seg skandaløst overfor innsatte fra andre land.

Hver gang det ankom transporter med jøder fra utryddelsesleirene i dagens Polen, oppsøkte Nansen dem for å høre nytt om landsmenn. Han måtte hurtig konstatere at bare en håndfull av de 800–900 norske jødene som ble deportert til Auschwitz hadde overlevd.

Han fikk også vite at de ble drept i noe som tyskerne kalte «gasskammer». Gleden var derfor ekstra stor, når han en sjelden gang iblant støtte borti norske jøder som hadde klart seg.

Dårlige venner

Heller ikke blant alle fangekamerater var det fritt for antisemittisme. Han beskrev i dagboken hvordan noen nordmenn sto sammen og ble vitner til SS-vakter som drev med blodig mishandling av en gruppe jøder.

«Se, der får Guds utvalgte folk som fortjent», skrattet en norsk forretningsmann som sto ved siden av Nansen. Denne reagerte med et raseriutbrudd, der han spurte om vedkommende virkelig ikke hadde skjønt noe av hva slags sted de befant seg.

Les også: Krigshelten som ikke likte krig

Mens de norske fangene klarte seg rimelig godt, fordi flesteparten av dem hadde tillatelse til motta sendinger med mat, klær, tobakk og penger hjemmefra eller fra Røde Kors i Norge, Sverige, Danmark eller Sveits – var polakker, russere, ukrainere og hviterussere overlatt til seg selv og den katastrofale forpleiningen i leiren.

Ikke sjeldent, ble nordmennene vitner til avmagrede mennesker som plyndret søppelkassene for alt som kunne spises. «Dette svineriet, ingen griser ville spist det, ingen dyr, bare fluer og bakterier ville langsomt fortære det», erindret Nansen:

«En nordmann sa: «Dette er ikke mennesker det der, det er svin! Jeg har selv sultet, men aldri kunne jeg komme til å synke så dypt at jeg spiste rene skitten! Aldri har jeg sett verre folk, verre svinepakk; det er jo riktig å holde dem vekk fra søppelet, og en må jo slå dem, ikke engang det hjelper jo!

Utskjelling

Jeg kastet meg over ham og lot ham få det glatte lag. Det var en lise å se ham krympe seg, for han krympet seg for hver salve jeg fyrte løs. Han ble helt spak til slutt. Han hadde ikke ment det slik, sa han. Men jeg mente det slik, og da i det samme en krumbøyd skjelettjøde fòr for livet med bøddelen etter seg like forbi oss, mens slag på slag dalte nedover hans arme knokler, pekte jeg på dem og sa: «Hvem av de to er det som er menneske og hvem er svin? Svar på det du, din selvgode arier, der du står!» Han sa ikke ett ord mer.»

Les også: Om Spielberg, Fabelmans, Schindler – og en ekte nazijeger

I motsetning til mange andre, brukte Nansen den begrensede fritida til å besøke jødiske barn på sykestua – det såkalte «Revier». Han stakk til dem noen søtsaker og forsøkte å oppmuntre de elleve guttene som ble benyttet til medisinske eksperimenter.

En enslig 10-åring fra Tsjekkia ble Nansens spesielle venn, som han etter hvert var en slags reservepappa for. Thomas Buergentahl greide i 1945 å finne igjen moren sin. Han fortalte henne om denne mystiske nordmannen som hadde berget livet hans i leiren.

Et brev til Norge oppklarte hvem redningsmannen var – og Odd fikk igjen kontakt med Thomas. Historien ble fortalt i norske aviser, og skolebarn over hele landet samlet sammen søtsakene sine for å sende dem til Thomas. (Buergenthal ble en verdensberømt jurist og dommer i den Haag.)

Fortsatte

Etter krigen fortsatte Odd Nansen som omreisende redningsmann for ulike grupper med flyktninger. Han organiserte først nødhjelp til tyske barn i det sønderbombede landet – og snakket i mediene om at de gode tyskerne, de ekte demokratene som hadde overlevde Hitlers helvete, måtte hjelpes på beina igjen. Nansen ble også sentral i organiseringen av FNs hjelpeorganisasjon for barn (Unicef).

Mannen var utdannet arkitekt, en profesjon som gjorde at han i konsentrasjonsleirene ble satt til å arbeide på kontor – gjerne med å tegne brakker til leiren eller private boliger til de korrupte SS-offiserene. Han er i Norge mest kjent for å ha tegnet flyplassanlegget på Fornebu.

Da Nansen døde i 1973, lå det kranser fra både kongefamilien, regjeringen samt organisasjoner og prominente mennesker fra hele verden på kista hans.

Det hadde ikke vært så mye oppstyr omkring ham de siste leveårene. Og senere virker det som om Odd Nansen på mystisk vis forsvant i den nasjonale glemmeboka, mens folk med mer dramatiske motstands-biografier er blitt rikskjendiser og hovedpersoner i bøker og spillefilmer.

For ungdom

Anne Ellingsen har tidligere utgitt «Arvtageren», som er en ren biografi. Nå har hun akkurat sluppet «Odds store kamp», og forklarer at historien i denne boka først og fremst er skrevet for unge lesere. Ellingsen legger ikke skjul på sin dype respekt for mannen som hun i over 10 år har arbeidet med – og håper selvsagt å bidra til at han nå kan hentes frem i lyset.

Les også: Jeg håper at filmen om Narvik kan rette opp noe av dette bildet

Selv må jeg alltid trekke ham frem, når jeg en gang iblant er guide i Sachsenhausen for norske skoleklasser eller reisegrupper. Nansens dagbøker byr på rikelig med groteske beretninger om landsmenn som havnet i helvete på jorda.

Men i motsetning til mange andre som utga bøker om opplevelsene sine, forsøkte ikke Nansen – i sine erindringer – å legge skjul på hva han syns om enkelte fangekameraters opptreden.

Kanskje det derfor var best å glemme ham?

En annen mulighet er at han i alle år fortsatte å snakke høyt om de norske myndighetenes manglende hjelpsomhet overfor mange jødiske flyktninger som – forgjeves – i løpet av 30-åra banket desperat på kongerikets dør.

NY BOK:

Anne Ellingsen: «Odds store kamp. Historien om Odd Nansen», Ad Lib forlag, Oslo 2023.