De fleste husker det sikkert. Den hadde så vakkert navn: Sjasminrevolusjonen.

Alt begynte 17.12.2010, da Mohamed Bouazizi, en 26 år gammel grønnsakshandler, satte fyr på seg selv i protest mot styresmaktene. Politiet hadde nettopp konfiskert varene hans. For «Mohamed jobbet svart, han tjente ikke nok til å betale politiet og få tillatelse,» skriver Jeune Afrique. I stedet forsynte politiet seg av varene hans.

Det var ikke første gang, men det ble den siste. Knust og ydmyket av et korrupt styre valgte Mohamed å ofre seg selv. Han ble en helt, ikke bare i Tunisia. Tusener kjente seg igjen i hans situasjon.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Samtidig ble president Ben Ali, hans kone og deres familie ansett som en mafia-klan. Mohameds gest kom til å utløse et opprør i store deler av Nord-Afrika og Midtøsten: Den arabiske våren, i Tunisia sjasminrevolusjonen. I prinsippet den meste vellykkede.

Overbærende

Prosessen begynte lovende. En nasjonalforsamling ble valgt. Den skulle redigere en ny grunnlov, men det tok for lang tid. I denne perioden ble regjeringen kritisert for å være for overbærende med radikale islamister.

Flere attentater fant sted. Advokaten, menneskerettsforkjemperen og politikeren Chokri Belaïd ble brutalt myrdet, nettopp for å ha protestert mot denne holdningen. Spenningen mellom den islamistisk-dominerte regjeringen og opposisjonen tiltok. Tunisia var på randen av borgerkrig. Noe måtte gjøres.

Tunisisk LO (UGTT) og tre andre partier tok da initiativet til en nasjonal dialog. «Kvartetten for nasjonal dialog» ble dannet og den kom frem til et kompromiss. Arbeidet den utførte var så merkverdig at den i 2015 fikk Nobels fredspris for «avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av sjasminrevolusjonen i 2011,» ifølge Nobelkomiteen. Kvartetten bidro til å etablere et konstitusjonelt styresett med grunnlovfestede rettigheter.

Nytt opprør

Men. Mohamed Bouazizis likesinnedes liv hadde ikke blitt endret. De gjorde opprør igjen, fremdeles mot inflasjonen (6,4 prosent i 2017), arbeidsledigheten (30 prosent blant unge) og en streng økonomisk politikk. Den ene regjeringen etter den andre henvendte seg til IMF. Det betyr lån, men innstramminger.

Presidenten var 92 år. Og ved valget som fulgte dukket det opp en nykomling.

Dette er Nettavisens spaltister

Kais Saied er konstitusjonell jus-spesialist og kommer fra universitetet. Moralsk og religiøs konservativ. En fransk ekspert, som velger å være anonym, beskriver ham slik:

«Se for deg en mann fra ingensteds, en universitetsassistent uten aura, uten politisk parti, uten penger, uten nettverk, som reduserer motstanden mot taushet, gjør narr av det internasjonale, sender EU på beite, innkaller ambassadøren i USA, nekter å se pressen han anser som korrupt, river opp grunnloven for å skrive en ny, gjør hva han vil når han vil ... Det er uhørt!»

Så uhørt at eksperten nekter å bli navngitt.

Farao

Det er uhørt, det Kais Saied har fått til. Han mener, seriøst, at han ikke kan gjennomføre de reformene som må til for å redde Tunisia, selv med de utvidede fullmakter han nå har fått.På papiret er han ikke lenger en vanlig president, men en diktator.

Les mer fra Norsk debatt

Kommer han til å regjere etter det? Det vet ingen. 93 prosent har stemt for hans nye grunnlov, som gir han nærmest ubegrenset makt.

Saied er egentlig en farao. Han har allerede krysset røde linjer. Det blir nok flere.

Hittil har ingen skreket høyt. Verken tidligere kolonimakt Frankrike eller Nobels fredslandet Norge.

«Tunisia er i en ny fase,» sier president Saïed. Det er sikkert og visst.