Jeg føler en helt annen form for avvisning i dagens samfunn. I de senere år har smarttelefonen generelt, og sosiale medier spesielt, stjålet vårt fokus og vår oppmerksomhet.

Vi utøver betydelig mindre oppmerksomhet på de menneskene som er rundt oss i den fysiske, virkelige verden.

Fremfor å være nysgjerrig på mennesker, er det som ligger i smarttelefonen tydeligvis mye mer spennende enn å vise interesse for de rundt oss.

Jeg lurer på hva dette gjør med oss og de relasjonelle båndene innad i samfunnet? Det er ingen god følelse å søke øyekontakt og vise interesse for alle som ser ned i en liten, lysende skjerm. Har vi mistet interessen for hverandre?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hverdagen er jo full av øyeblikk som kan invitere til noen anerkjennende gester overfor hverandre. Det kan eksempelvis være mens vi venter på bussen og også på bussturen. Det kan være i kø på arrangementer.

Det kan være på togturen, på trening og på fly. Sistnevnte håper jeg for så vidt ikke faller inn under «hverdagen».

Øyeblikkene skal ikke lenger finnes

Den britiske journalisten og forfatteren Johann Hari har i sin fortreffelige bok, og dessverre altfor treffende bok, med navn «Stjålet fokus», vist til hvordan de store teknologiselskapene manisk arbeider målrettet for å forstyrre og distrahere oss mest mulige.

Deres overordnende mål er å tvinge oss til å bruke mest mulig tid på de «sosiale mediene».

Jo lengre tid vi bruker på disse appene, desto bedre får disse selskapene betalt. Hvert ledige øyeblikk, det være i heisen, på rødt lys eller på bussholdeplassen, skal hånden rutinemessig søke mot smarttelefonen.

Les også: Skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen

Øyeblikkene skal ikke lenger finnes, med mindre enhver av oss legger ned en solid innsats for å skape de. Dette skrev den eminente professoren Thomas Hylland Eriksen om allerede i 2001 i sin bok «Øyeblikkets tyranni». Slik statusen er per i dag, må jeg dessverre si at teknologiselskapene lykkes i sitt arbeid og i sin strategi.

Alarmerende og sørgmodig

Konsekvensene av denne nærmest narkotiske avhengigheten for skjerm, er mange. Én ting er at flere med meg føler en avvisning da skjerm prioriteres foran interesse for mennesket.

Andre konsekvenser er en voldsom økning i inaktivitet og sittestilling, dårligere søvnkvalitet og dyrking av ekte relasjoner som venner og familie.

Les også: Til helvete med woke

En nylig rapport av Opinion på vegne av Mental Helse viste at hele 20 prosent av unge mellom 12–20 år ikke har venner. Rapporten viste også til at ti prosent opplever å ikke ha noen å være med i det hele tatt.

Vi vet at ensomhet er et økende problem. Dette er tall som både er alarmerende og sørgmodig.

Jeg håper at utviklingen i skjermtid kan snu, slik at vi vil møte hverandre mer i øyehøyde og med økende nysgjerrighet i årene som kommer.

Selv om løsningene på redusert skjermtid i utgangspunktet må legges på et statlig og regionalt nivå, må også enhver av oss være vårt ansvar bevisst, og utvise større grad av måtehold og viljestyrke.