(Trønderdebatt): Se for deg at du trenger rask legehjelp og drar til legevakta. Etter litt venting slipper du inn til en sykepleier eller lege som tar en titt på deg. Men i stedet for å spørre deg om symptomene dine og gi deg noe smertelindring, åpner de samtalen med å stirre deg i øynene og si: «Husk at hvis du svarer uriktig på noe nå, så KOMMER VI OG TAR DEG!».

Eller se for deg at barnet ditt skal begynne i barnehage til høsten, og det er på tide å sende søknad til kommunen. Men at du, for å kunne oppgi personalia på ettåringen din og fylle ut søknad om ønsket barnehage, blir nødt til å krysse av en boks der du bekrefter at du kan bli STRAFFET hvis du fyller ut noe feil.

Eller se for deg at du vil låne ei bok på biblioteket, men du finner den ikke i hylla der du trodde den var. Så du går til en av de dyktige bibliotekarene som jobber der, for å be om hjelp. Og at bibliotekaren svarer at jo da, den boka kan jeg finne til deg, men husk at hvis du leverer den for seint, SÅ SKVISER VI DEG KNALLHARDT MED EN SKIKKELIG BOT!

Det skal bare litt helt grunnleggende innsiktig i mennesket til for å vite at hvordan du møter noen, får noe å si for hvordan vedkommende ser deg tilbake. Derfor innleder vi som regel ikke kontakt med noen ved å spørre dem: «Er du en løgner?». Vi prøver tvert imot å signalisere et minimum av tillit. Vi hilser, eller tar hverandre i hånda, sier «velkommen» dersom noen kommer på besøk.

Slike gester er ufarlige (vi møter jo ikke nye folk ved å gi dem personnummeret og PIN-koden til Visa-kortet), men de har en veldig viktig funksjon: Premisset for møtet er at jeg velger å ha tillit til deg. Slik får en tillit tilbake, og grunnlaget for å faktisk kunne kommunisere med hverandre blir lagt.

Slik fungerer flere titalls daglige små interaksjoner i våre liv. Når du ankommer en ny arbeidsplass tas du imot, du hilser på kolleger og får en innføring i arbeidsoppgaver og rutiner. Dersom du ønskes velkommen til en ny jobb av at sjefen står og brøler hvordan de vil mose deg med alt de har dersom du stjeler fra arbeidsplassen, vil du sannsynligvis tenke at dette er en arbeidsplass med et alvorlig kulturproblem.

Slik er det også med det meste av offentlig sektor. Dersom rektoren ved Nord Universitet eller NTNU hadde tatt imot studentene på immatrikuleringen ved å true og kjefte og hytte med neven om hva som vil skje dersom noen blir tatt i juks, ville det sannsynligvis skapt overskrifter.

Dette er helt grunnleggende innsikt i hvordan vi bygger tillit til hverandre. Ja, enda enklere, hvordan vi opptrer for å få relasjoner mellom mennesker til å fungere. Og den gjør seg gjeldende, hver dag, nesten overalt i samfunnet vårt. Bare ikke i landets klart største offentlige etat.

Når vi kommer til NAV, er det nemlig en helt annen logikk som gjelder.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I NAVs verden er du i utgangspunktet ikke til å stole på. Alle er født løgnaktige, inntil det motsatte er bevist. Over tiår har NAV – presset fram av vekslende regjeringers fetisj-aktige glede over å fremstille trusselen fra trygdesnylterne som busemann og nærmest som samfunnsfiende nummer én – utviklet en måte å møte mennesker på som drypper av forakt og mistro. I møte med NAV må du bevise at du ikke er en løgner. Bevisbyrden ligger på deg for å vise at du ikke er en juksemaker. NAV tror at dersom de ser vekk bare et kort øyeblikk, vil du stjele fra dem.

Mens vi alle oppdras til å behandle hverandre skikkelig og pakke forventningene våre til andre inn i normal folkeskikk, er NAV trent opp til å oppføre seg som den paranoide og smålige onkelen i familieselskapet. Språket er fremmedgjørende til det ekstreme. De svarer deg i CAPS LOCK på søknader om foreldrepermisjon og får deg til å føle at du har gjort noe galt allerede i første avsnitt – og det er før vi kommer til de sedvanlige truslene om hva som vil skje dersom du oppgir noe feil informasjon. Du må krysse av en boks og bekrefte at du ikke har til vane å fare med løgn før du får søke om sykepenger. Eller, som romjulas mest bisarre nyhetssak kunne fortelle oss: De tvinger deg på kort varsel til å bruke romjula på å reise timesvis tur-retur Trondheim for å (pliktig) møte opp og se en dårlig Netflix-serie. Dette kalles visst «aktivitetsplikt».

Her er ei nøtt som både etatslederne i NAV og de ansvarlige politikerne kan tenke litt over: Hva tror du skjer dersom du om og om igjen møter folk på denne måten, folk som ikke har gjort annet galt enn å ha rett på en velferdsordning – samtidig som både NAV selv og politikere over ei årrekke jevnlig rykker ut i mediene med gla-historier om hvordan de jakter på «snyltere» og «svindlere»?

Hva tror dere så skjer når det etter NAV-skandalen viser seg at flere tusen (!) mennesker er rammet av NAVs egen feiltolkning av regelverket – og at flere titalls mennesker har sittet i fengsel på feilaktig grunnlag, uten at det avstedkommer noen som helst synlig endring i hva slags språk og holdning NAV møter folk med?

Eller, for den saks skyld: Hva tror dere skjer når folk setter seg ned og tenker over den skrikende kontrasten mellom NAVs egen begeistring for å skremme med hva slags konsekvenser det får å gjøre feil på den ene siden – og på den andre, den fullstendige ansvarspulveriseringen som fant sted i NAV-ledelsen selv da NAV-skandalen ble avdekket? Konsekvenser når en gjør feil, var visst noe som var forbeholdt de nederst ved bordet.

Her er et hint til oppgaven: Det oppstår mistillit tilbake. Ikke bare til NAV, men til det offentlige i det hele tatt, og i siste instans, til demokratiet.

Les også: Jeg har sett med egne øyne hvor ille eldreomsorgen er

Det jobber tusenvis av svært dyktige fagpersoner i NAV. Dette er ingen dom over dem. Tvert imot: Sett utenfra kan det virke som om de NAV-ansatte er fanget i et system som gjør det umulig å utvise faglig, profesjonelt skjønn og sunn fornuft, og der flere tiårs politiske styringssignaler om «arbeidslinja» har ydmyket og gjort klienter av folk, fremfor å møte dem i øyehøyde.

Men den brutale sannheten tror jeg er at NAV i sin nåværende form fungerer fremmedgjørende og skader folks tillit til etaten, til offentlig velferd i det hele tatt – og til samfunnet vårt. Når norsk politikks fremste honnørord er «tillit», ordet som finner vei inn i enhver nyttårs- og 17. mai-tale, kan ikke får aller største etat, den som møter oss når vi er på vårt mest sårbare, være gjennomsyret av det stikk motsatte.

Et vanlig argument mot å anse NAV-reformen som en fiasko og splitte NAV opp igjen, er at det blir så komplisert for folk å forholde seg til flere offentlige kontorer. Det er et særdeles svakt argument. Folk flest greier fint å forholde seg både til kommunen, Skatteetaten, feieren og Samordna opptak.

Argumentet bør snus på hodet: Det er NAV som synes å ha store problemer med å gape over den enorme bredden i velferdsordninger de er satt til å forvalte. La folk som kjenner det sosialfaglige, arbeide med det. La de som er eksperter på å hjelpe folk i arbeid jobbe med det, i en organisasjon som er til for det. La de som kan mest om trygdeordninger og pensjon administrere trygdeordninger og pensjon. Og la folk møte tillit og skikkelig behandling når de har krav – ja, krav – på en velferdsordning, uten å bli møtt som latsabber eller snyltere.