Gå til sidens hovedinnhold

En pekefinger fra Arbeiderpartiet

Er det virkelig sant at det er diesel-populismen som splitter og polariserer Norge?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nordnorsk debatt)

Arbeiderpartiets oppgjør med diseselbilen kommer fra et villastrøk på Oslos vestkant. Der dukket Espen Barth Eide opp i Dagsrevyen sist fredag. Han gikk hardt ut mot «diesel-populismen».

Det finnes mange former for politisk kommunikasjon. Hvor vellykket er dette budskapet fra Barth Eide, i et land hvor 1,6 millioner varebiler og personbiler fremdeles går på diesel?

Med sin bakgrunn som sjef for rikingene i World Economic Forum, som ankommer Davos i sine private helikoptre, kan man forstå at Barth Eide lett blir forarget over norske populister som fyrer opp gamle dieselbiler.

Her kan du lese flere innlegg fra Skjalg Fjellheim.

Men politisk strategi handler jo ofte om at man ikke bør la munnen renne over med det hjertet er fullt av. Tusenkronersspørsmålet er om Arbeiderpartiet har tenkt grundig gjennom signalene de sender, når de står ved Holmenkollbanen og roper mot dieselbilen.

Da handler det fort om de politiske ryggmargrefleksene. I alle fall når Arbeiderpartiet er i ferd med å la seg identifisere med kamp mot dieselbiler i distriktene, der den er helt uunnværlig på grunn av lange avstander.

At det skjer frivillig og uten synlig motstand i partiet, viser hvor hurtig endringene i Arbeiderpartiets politiske kompass har funnet sted.

Diesel-bilen kommer selvfølgelig til å dø gjennom gradvis utfasing og bli erstattet av elektriske kjøretøy, og muligens hydrogenbiler. Inntil da handler mye om tempo og virkemidler, og om sosial ansvarlighet som kan demme opp for økt ulikhet. De som går for fort frem i klimapolitikken med forbud og straff, risikerer å skape marginalisering og skyve brede lag av velgere fra seg.

Det som virker opplagt på Vinderen, kan være et stort problem på Vestvågøy og Vardø. Ikke alle har råd til en Audi E-tron med luftfjæring i garasjen. Og det er de med den eldste bilparken som har dårligst råd.

Les også: Kjære Kari Jaquesson

De er de som kjører den Volvo-SUV’en de med mye bedre lønn kjøpte ny for ti år siden. Fordi det er den brukte bilen lommeboka tillater. Den kjører nordmannen med til et spikertelt i Balsfjord eller Beiarn, ikke til en hytte i Hemsedal.

Meningsmålinger tyder på at denne gruppen har forstått at han eller hun ikke lengre har noen makt i eller over Arbeiderpartiet. De synes det er rart at det likevel forventes at de skal gi sin stemme til partiet. Den eneste begrunnelsen som gjenstår, synes å være at administratorene og akademikerne som er igjen i partiet, skal kunne bygge sin makt på skuldrene deres.

Det orker ikke den gamle kjernevelgeren lengre. Men i Arbeiderpartiet ser de faktisk ikke ut til å fatte hvorfor dette skjer.

Antakelig ligger forklaringen snublende nær i Dagsrevyens innslag fra Oslo Vest. Når Espen Barth Eide stikker en pekefinger opp i nesa på folk i Berlevåg og Bindal og vifter med Paris-avtalen.

Her kan du lese flere innlegg fra Nettavisen Norsk debatt.

Kanskje vil C0-2-avgifter føre til at bygdefolk får et hopp i pumpeprisen på fossilt drivstoff der hvor fergeprisene fra før har økt kraftig. I tillegg kommer det i de samme områdene nye klimaavgifter som vil gjøre flyreisen med Widerøe mye dyrere enn før.

Diesel-kjøret fra Barth Eide reiser spørsmål om hvordan Arbeiderpartiet leser Norge. Utspillet hans om dieselpopulismen viser den voksende avstanden mellom to ulike verdensbilder. Et i de velbeslåtte sjiktene i byene, og den praktiske og økonomiske realismen som store deler av den øvrige befolkningen er nødt til å forholde seg til.

Det finnes et veldig tydelig, internasjonalt eksempel på hva som er sluttpunktet for dette: De gule vestene i Frankrike. De satte Frankrike på hodet, og den politiske protesten har et annerledes uttrykk i Norge. Men det velgeropprøret vi ser begynnelsen på i Norge nå, er drevet fremover av nøyaktig det samme: Viljen til å kutte klimautslipp fra fossilt brensel, er omvendt proporsjonal med evnen til å forstå menneskers virkelighet utenfor storbyene.

Til slutt måtte president Macron innrømme at folket hadde rett. Det gjenstår å se hva slags kors Espen Barth Eide og Arbeiderpartiet må krype til. Signalene fra meningsmålingene er ikke til å misforstå.

Reklame

Har vært utsolgt i 14 år: Nå er den endelig på lager igjen

Kommentarer til denne saken