Gå til sidens hovedinnhold

En ræva kamp til, og Sverige vil elske Drillo

«Dödgrävarfotboll» var svenskenes betegnelse på spillet som i de glade 90-åra sendte Norge til sluttspill og andreplass på verdensrankingen. Nå spiller de sånn selv.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Spania - Sverige 0-0

DE OMTALTE OSS som det vakre spillets verste fiende, gjorde Drillo til en faglig mørkemann og sa at ingen som er glade i fotball kunne gjøre annet enn å hate Norge. Hva den internasjonale misnøyen angår hadde de langt på vei rett.

På 90-tallet var Norge verdens vanskeligste og mest destruktive motstander.

Vår største styrke - før Drillos gjerne dro opp noen av de overgangene Pep Guardiola og Jürgen Klopp har gjort til den moderne fotballens fremste angrepsvåpen - var å spille de store nasjonene inn i ei bakevje av frustrasjon og motløshet.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

VI ELSKET DET i Norge. Det ga oss opplevelser vi aldri hadde vært i nærheten av. Det handlet ikke om ideen og den risikofrie tilnærmingen til spillet. Det handlet om resultatene. Selv om Drillo er ateist visste han at også fotballens veier er uransakelige, og slik lot han hensikten hellige middelet.

Vi hadde ikke spillerne, trodde vi, men vi hadde filosofien.

I Sverige, som har VM-sølv (1958) og to VM-bronser (1950, 1994) gjennom 11 sluttspill, og som nå spiller sitt sjuende EM, har man sett litt annerledes på det.

LARS LAGERBÄCK GJORDE Sverige til et Drillo light-lag gjennom sitt virke (2000-2009), om enn i 4-4-2. Tirsdag kveld presenterte Janne Andersson hard core-utgaven i Sevilla. Alt Sverige en gang hatet ved Norge holdt Spania til 0-0.

I dag hylles heltene øst for kjølen.

Les også: De gode er best, akkurat som Veton Berisha

ROBIN OLSEN SPILTE en fenomenal kamp i mål og fortjener alt som kommer hans vei. Det er lov å ha en god keeper i fotball. Nå vet Sverige at det i resultatets navn også funker ekstremt godt med stram struktur, lavt press og lange baller til ingen.

For ikke å snakke om 20 prosent ballbesittelse, slik det var på sitt verste.

Uthalinga av tid, som gir gule kort ved innkast, er også et middel.

DET ER ET paradoks, og det er verd å nevne. En gang i verden hadde ikke denne typen fotball livets rett i du gamla, du fria. Nå omfavnes det ene poenget som den fortapte sønn.

Etter kampen i Sevilla sier også Sveriges landslagstrener at det er den eneste måten å gjøre det på om du skal ha håp om poeng.

I fotball kan en dödgrävare levere like gode resultater som en frelser.

KRITIKKEN MOT DRILLO gikk ikke på at Norge ikke kunne, men at vi ikke ville. Vi skulle ikke gjøre noe med ballen. Det var motstanderens feil vi skulle benytte oss av.

Norge eliminerte vekk risikofaktorene og spilte på prosentene i visshet om at du alltid får et brudd, en kontring og noen dødballer på offensiv banehalvdel.

Så enkelt, og så kynisk.

Hvem bryr seg om hvordan det så ut da vi spilte 1-1 på Wembley og 0-0 i Rotterdam på veien til USA 1994.

Ler flere kommentarer av MortenP

JANNE ANDERSSON ANGRER ingenting, og hvorfor skal han det? Hadde Sverige hatt maksimal flaks hadde de jo scoret på en av de to gigantiske sjansene som kom deres vei. I fotball er det ikke fotballen det kommer an på. Det var bare noe Sverige trodde den gangen de var gode.

Det Sverige derfor bør ta inn over seg er at poenget de nå elsker er vunnet med en fotball de i et historisk perspektiv hater som pesten.

Når den uttalte playmakeren Emil Forsberg spiller ballen rett opp i lufta i egen boks, kanskje fordi det ikke var noen spanjoler der, er det Sverige som er Norge.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

MARKUS BERG OPPLEVER hat og trusler etter muligheten han misset for åpent mål i andre omgang. Det er dessverre sånn verden er blitt. Janne Andersson får kritikk fordi han byttet ut Alexander Isak, den eneste svensken med offensive våpen. Det er sånn Sverige er blitt.

Eller for å si det på en annen måte, Sverige 2021 er som Norge 1994.

Etter tre gruppespillkamper skal de hjem.

Kommentarer til denne saken