(Avisa Oslo):

«Rune G», som han ble kalt, var byrådsleder fra 1992 til 1997. Da hadde Høyre hatt byrådslederen siden ordningen ble innført i 1986. Hans forgjenger var Høyres Michael Tetzschner, nåværende stortingsrepresentant fra Oslo.

Gerhardsen var både en egenrådig og kreativ politiker, som skilte seg ut fra mengden, på godt og vondt, mest det første, og det sier jeg ikke bare fordi han nå er borte.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Før kommunevalget i 1991 gjorde han noe som ble oppfattet som totalt uhørt både i ledelsen og de mest toneangivende veteranene i Arbeiderpartiet:

Han ville danne byråd sammen med et annet parti – SV. Han gikk til valg på det, og vant. En av hans byråder den gang het Raymond Johansen, og tilhørte SV.

Fordømmelsen internt i Ap var nærmest monumental. Men «Rune G» var bare forut for sin tid. I 2005 gikk Aps partileder Jens Stoltenberg til valg på å danne nasjonal regjering sammen med SV, en regjering som ble sittende til 2013. Nå i 2021 er dagens partileder Jonas Gahr Støre krystallklar på at han vil i regjering sammen med SV.

Etter å ha tapt flertallet i valget i 1995, forlot SV byrådet mens Gerhardsen fortsatte til han ble felt av Høyres Fritz Huitfeldt i 1997.

Det skulle innlede en ørkenvandring for Oslo Ap som varte helt fram til 2015, da Raymond Johansen, som hadde skiftet parti, valgte å gå av som partisekretær og bli Oslo Aps byrådslederkandidat.

Rune G. ble hengende igjen i Oslo-politikken. Så sent som i 2011 var han partiets ordførerkandidat her i byen, men han var sjanseløs mot Høyres Fabian Stang.

Gerhardsen var en uredd politiker.

Han fikk enorm, og da mener jeg enorm, oppmerksomhet da han sommeren 1991 tok et oppgjør med det han kalte «snillisme» i Norge. Senere ga han ut en bok om temaet. Gerhardsen mente krav-samfunnet hadde gått for langt, og at velferdsstaten sto i fare på grunn av det. Han mente både innvandrere og sosialhjelpmottagere kom for lett til det, og at det måtte stilles større krav til disse gruppene.

Noe slikt hadde inntil da vært uhørt, knapt Frp turte å gå så hardt til verks. Kritikken haglet. Men debatt skapte ham, og i dag, 30 år senere, fremstår synspunktene ikke spesielt ytterliggående, dessverre eller heldigvis, alt ettersom.

Les også: Når latterliggjøring av en podkastvert er viktigere enn sannheten

I 1994 var det folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Rune Gerhardsen var imot, akkurat slik han hadde vært ved avstemningen i 1972.

Det gjorde inntrykk på meg den gang hvor uredd han var. Det kostet ham lite å tale partileder og statsminister Gro Harlem Brundtland midt imot. Han sa blant annet at han «ikke kunne se det heroiske i å oppsøke et nederlag». Og nederlag ble det. Dessverre.

Da Rune Gerhardsen ble sjef på Rådhuset for Ap tok han inn en tidligere kommunist og maoist som stabssjef. Det var første gang jeg hørte om Jan Bøhler, som nylig skiftet parti nok en gang, som vi alle vet.

Rune Gerhardsen var attpåklatten til Werna og Einar Gerhardsen.

Rune valgte tidlig å gå inn i politikken. Han var utvilsomt et talent utenom det vanlige.

Han var leder i AUF fra 1973 til 1975. Mange så for seg at han en dag skulle bli Aps fremste politiker i landet.

Les også: Skammen for at jeg som lærer ikke klarer å tilpasse skolen til alle som er der

Det ble han aldri. Han var ikke på noe tidspunkt i nærheten av å bli partileder, eller nestleder. Han slapp ikke engang inn i sentralstyret. Og han ble aldri statsråd.

Det nærmeste han kom var å bli sekretær for partileder Brundtland en kort periode på begynnelsen av 1980-tallet, og deretter for LOs leder.

Oslo ble hans politiske arena.

Manglet han formatet til sin far, det moderne Norges mest betydelige politiker? Kanskje.

Eller fikk han aldri sjansen til å vise hva han var god før, sjanseløs under trykket av Landsfaderens vekt? Kanskje.

Uansett, Oslo by har mistet en av sine store profiler og en ruvende politisk skikkelse i flere tiår.

Jeg likte Rune Gerhardsen. Dessuten kunne han være utrolig kvikk og morsom.

Hvil i fred.

Les flere meninger fra Norsk debatt