Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Man vet når et tema har gått fra et vanlig (geo)politisk tema til å bli det nyeste godhetsprosjektet i tidsånden: hashtags, endring av profilbilder i sosiale medier – og lynkjappe brudd på etablerte prinsipper, regler, lover eller avtaler.
I februar og mars 2020 så vi en hel verden forkaste veletablert vitenskapelig konsensus rundt bruken av smitteverntiltak for å motarbeide et luftveisvirus – nærmest over natta.
Som jeg skrev om 13. mars 2020, snudde Solberg-regjeringen og Helsedirektoratet seg 180 grader i løpet av et drøyt døgn, da de gikk inn for å stenge ned skoler og barnehager. Mye tyder på at dette skjedde som del av en verdensomspennende moralsk panikk hvor emokrati erstattet demokrati, hvor følelser kom foran alle andre hensyn, og beslutninger ble tatt uten konsekvensanalyse.
Nå, med Ukraina og Russland, er vi over i livsfarlig terreng, i langt større grad enn med konsekvensene av håpløse smitteverntiltak.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Krig med en atommakt er ingen lek om «godhet»
Siden Russland invaderte Ukraina har de samme tendenser vi har sett mange ganger før om andre temaer meldt seg i sosiale medier og i samfunnsdebatten generelt.
Hashtags, profilbilder som endres, bedrifter som plutselig omstiller profilfargene sine og begynner å fronte hvor flinke de er til å hjelpe.
«Se på oss, vi bryr oss om Ukraina».
Sosiale medier har endret menneskehetens atferd rundt dette noe kolossalt de siste 10–15 årene, og er assosiert med en rekke andre økende problemer, spesielt blant barn og unge. Effekten har også påvirket journalister og pressen til en slags samkjøring som utfordrer tanken om en «uavhengig» presse.
Les også: Krigen i Ukraina gjør naturgass viktigere enn noen gang
Mennesker flest er flokkdyr, passive konformister som til enhver tid tilpasser seg hva de fleste andre mener og gjør for å ikke stikke seg ut. Dette er en pragmatisk og effektiv strategi. For man slipper å tenke selv og man slipper å bruke energi på å finne ut hva man skal mene om ting. En kan konsentrere seg om selvrealisering i stedet.
Aggressive konformister pisker de passive konformistene på plass og forsøker å få passive ikke-konforme til å komme over på «riktig» side.
Det vi ser nå i konflikten mellom Ukraina og Russland er at de aggressive konformistene pisker opp og eskalerer situasjonen mot Russland fordi de mener – helt riktig for øvrig – at det Russland driver med er hinsides og bør opphøre.
Problemet med de aggressive konformistene er at de, akkurat som med pandemien, ikke er i stand til å skjønne at det finnes flere måter å angripe et problem, eller at man i enkelte situasjoner må slå seg til ro med at man ikke bør gjøre noe, fordi det kan bli verre av å blande seg.
De aggressive konformistene driver ikke med kost/nytte-analyser og konsekvensutredning; de vil handle nå, basert på følelser, fordi de mener at det er dette som er moralsk riktig å gjøre.
Utenrikspolitikk basert på emosjonell rasjonalisering
Et utsagn fra Venstre-lederen Guri Melby fungerer godt til å illustrere fenomenet og hvorfor denne type ting i akkurat denne situasjonen kan bli ekstremt farlig.
– Norge bør sende våpen til Ukraina. Ukraina trenger all hjelp de nå kan få.
Les Guri Melbys debattinnlegg her: Norge kan gjøre mer for Ukraina
Melby har selvsagt helt rett i at Ukraina trenger all hjelpen de kan få, at Ukraina står i en ekstremt dårlig situasjon og at dette ikke er ønskelig at skal fortsette. Men der stopper altså analysen til representanter fra emokratiet.
Som med Trump, hvor «analysen» som bestemte alt om hva mange tenkte og vurderte kan oppsummeres som «Orange Man Bad», er nå samme slagord-baserte resonnement «Russia Bad».
Russland er onde, derfor er alt vi kommer på for å motarbeide Russland godt, er tanken. Men stemmer det? Er virkelig alt man finner på for å motarbeide Russland godt – eller lurt?
Asle Toje kan mye mer om Russland og denne konflikten enn meg, og jeg bet meg merke i at han nylig sa dette på podcasten til Wolfgang Wee:
– Derfor er det svært viktig at Norge ikke lytter til Guri Melby fra Venstre – det er utrolig hvordan disse liberalerne blir veldig krigshissende når stunden tar dem – og vil at vi skal sende mer norske styrker til Russland yttergrenser. Det er det vi ikke skal gjøre. Vi skal ikke åpne for en militærisering av denne konflikten.
Konflikten i Ukraina er alt for alvorlig til at det skal bli neste godhetstest i sosiale medier, hvor alle og enhver skal la stunden ta dem uten å tenke over hva de holder på med og støtter opp om.
Det finnes så å si ingen i samfunnet vårt som sympatiserer med Russland i denne konflikten. Likevel føler folk trang til å flagge at de også er blant de «gode». Hva handler det om, utover egoistiske behov for å markere sin godhet overfor andre? Det er intetsigende og uten betydning for konflikten og ukrainerne.
Ja vel, så forsøker folk å ta seg bra ut i sosiale medier, hva så?
Les også: Det handler ikke lenger om hvem som er NATO-medlem og ikke
Vi så problemet med flokkmentaliteten om korona og temaer som nedstengninger, munnbind, vaksinen. Det blir en ensretting i hva som er lov til å mene, alle nyanser viskes vekk, forståelse av situasjonen blir erstattet med selvforherligende slagord og gruppepress.
Det løper løpsk et behov for å stadig markere hvor «god» man er, helt uten rot i rasjonelle vurderinger.
Med oss eller mot oss
I USA har man for lengst kommet i gang med å kalle folk sympatisører med Russland eller rett ut forrædere dersom de ikke er med på den maksimalistiske stilen Biden-regjeringen kjører for å hisse opp stemningen med Russland.
«Du er enten med oss eller mot oss» er tilbake, men i motsetningen til da George W. Bush sa det om kampen mot al Qaeda, er det nå blitt positivt ansett og jakten på avvikere og «forrædere» er et tegn på «godhet».
Måten Biden-regjeringen har hausset opp til konflikt med Russland den siste tiden er først og fremst et politisk anliggende; Biden og partiet hans har elendig oppslutning og trenger noe som kan snu trenden.
Biden lovet å få en slutt på pandemien, og har selvsagt ikke klart det; han tapte krigen mot korona. Nå passer det fint med en ny krig for å ta vekk fokus fra den tapte.
Demokratene har brukt Russland som en bortforklaring på alt de ikke har fått til siden de tapte for Trump i 2016. Nå skal fienden tas, koste hva det koste vil. Vel, aller helst skal ukrainere og kanskje europeere ofres, mens amerikanere sitter trygt over på andre siden av verden. Valgkampen for kongressvalget 2022 er allerede i gang.
Min frykt er nå at regjeringer verden rundt kaster seg hodeløst inn i mange beslutninger som er dårlig gjennomtenkt, akkurat som i mars 2020 om pandemien. Mange av de samme som var kritiske til utviklingen da er også det nå, med god grunn.
Det burde være et tankekors at mange av de samme som i 2009 mente det var klokt og godt av Obama-regjeringen å søke en ny, forsonende tone med Russland og Putin - bare noen måneder etter Russland invaderte Georgia - er de samme som nå er villig til å risikere nesten hva som helst for å forsvare Ukraina.
Les også: Tenk om Moxnes og Lysbakken hadde styrt Norge nå
Denne gangen står det ikke om munnbind og hjemmekontor, men atomkrig. Det krever ekstremt rasjonelle vurderinger, ikke irrasjonell flokkmentalitet og enda en perspektivløs godhetskampanje i sosiale medier.
Denne løpske «gode» flokkmentaliteten påvirket Solberg-regjeringen til å stenge skoler og barnehager i mars 2020, noe de få notatene som finnes fra møtene om det viser. DSB-sjefen mente at det sprer seg en frykt i befolkningen og derfor burde de stenge ned. Ikke fordi det var lurt, ikke fordi man hadde faglig forankring for det, ikke fordi det ville ha noen effekt på pandemien – men fordi mediene hadde pisket opp frykt.
Regjeringen må få ro fra emokratenes gruppepress
Nå kan Støre-regjeringen fort havne i samme situasjon om Ukraina.
Hvis «alle» i samfunnet føler en trengsel til å bli med på denne kampanjen i støtte til Ukraina, vil man i liten grad gi regjeringen arbeidsro og rom for å foreta veloverveide, kloke, strategiske beslutninger. Man vil legge press på dem til å gjøre som for eksempel Guri Melby sier, fordi det er hennes type resonnement som får støtte i sosiale medier og deretter i pressen.
«Vi må gjøre noe, hva som helst, fort!»
Under hele pandemien sa mediene stadig at vi måtte innføre tiltak, helt uten grunnlag for hvorfor dette var noe vi faktisk måtte gjøre. Det endret oppfatningen fra at dette var et valg til at det var noe som var udiskutabelt nødvendig å gjøre. Å få folket til å tenke at man må gjøre noe fjerner et hvert handlingsrom en regjering har til å ta beslutninger som er kloke og riktige.
Derfor er det et dårlig tegn at Støre-regjeringen nå går inn for å lytte til Guri Melby og skroter et forbud det norske Stortinget har hatt på bok siden 1959 om å ikke eksportere våpen til land i krig.
Det har tilsynelatende – som i mars 2020 – skjedd over natta.
Les flere kommentarer fra George Gooding
Asle Toje sa følgende hos Wolfgang Wee 27. februar:
– Norge forsøker å roe dette. Guri Melby tror tydeligvis at Russland kommer til å ta rev i seilene dersom de ser mer norske styrker på deres østgrenser, jeg tror at det vil ha stikk motsatt effekt. Det tror jeg også er hvordan statsministeren ser det.
– Vi må bruke hodet nå, vi kan ikke drive utenrikspolitikk med hjertet. For hjertet vårt er klart, vi er alle sammen enig om hvor uakseptabelt det er det Russland har gjort, og hvor gjerne vi ønsker at dette skal reverseres.
– Men så er det dette med vår overlevelse som stat, vår overlevelse som sivilisasjon. Jeg trenger ikke fortelle deg at både USA og Russland har 2000 atomvåpen de kan pøse ut på kort varsel. Vi har en leder i Russland som allerede fikler med de kodene. Dette er en farlig situasjon.
Skal vi ofre Norge for Ukraina på måfå?
Dagen etter Toje trodde at statsministerens kontor var på hans side i å forsøke å roe ned gemyttene, kunngjorde Støre at Norge skulle sende våpen til Ukraina – i tråd med Guri Melbys ønske.
– Regjeringen har i ettermiddag besluttet at Norge vil tilby Ukraina våpenstøtte for å forsvare landet mot det militære angrepet fra Russland. Vi legger oss dermed på samme linje som nære allierte og de øvrige nordiske landene.
Akkurat som i mars 2020 dilter vi etter «alle andre». Men bruker vi hodet denne gangen, i stedet for hjertet? Er dette bidraget fra Norge med på noen reell endring i Ukraina, eller er det bare med på å sette en målskive på landet vårt hos et land vi grenser til som kan bombe oss med atomvåpen?
Har vi kommet frem til at vi som land er villige til å risikere et angrep fra Russland for å «bli med i gjengen» for å vise hvor «gode» vi er?
Eller har vi, som i mars 2020, foretatt en slik beslutning utelukkende basert på emosjonell rasjonalisering og et ønske om å slippe å bli hakket på av flokken med konformister som hensynsløst driver frem skjerpet konflikt med Russland?
Når vi nok en gang hiver prinsipper ut vinduet over natten uten noe annen forklaring enn at «det er annerledes denne gangen», så er jeg redd for at vi nok en gang har forkastet demokratiet og latt emokratiet ta over styringen.
En ting er å la emokratiet tvinge oss til å ha på munnbind på butikken. Det er noe helt annet å la emokratiet styre oss mot atomkrig med Russland.
-------------
George Gooding: Kommentator og mediekritiker. Dataingeniør og webutvikler til daglig. Norsk-amerikaner. Gjort livet surt for journalister siden 2004.