(Namdalsavisa): Hvis du har noen ledige stunder i starten av det nye året og leter etter noe som kan berike deg, noe du ikke har opplevd før. Så hvorfor ikke følg «Demenskoret» på NRK TV? En liten advarsel: Følelsesregisteret ditt vil kunne løpe løpsk, men det har du bare godt av.

Det er kanskje i tidligste laget å kåre årets TV-serie noen dager inn i det nye året etter å bare ha sett første episode av «Demenskoret». Likevel er jeg ikke i tvil. NRK, med programleder Ingrid Gjessing Linhave og dirigent Kim Wigaard, serverer en godbit som mange av oss har ventet på lenge. Et innblikk i hverdagslivets gleder, sorger og utfordringer for dem som er rammet av en ubuden gjest i hodet, og som også gir oss pårørende et ansikt. Om det er barn, en kjæreste, slektninger eller venner.

Dette er noe for oss, men aller mest for dem som har unna sluppet sykdommen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

NRK ivaretar sitt samfunnsansvar med å formidle folkeopplysning fra den høye C. De tar i bruk flere journalistiske verktøy på én gang. Det er underholdende å bli kjent med dem som samles til korøvelser, som da er i et rom på livets lyse side. Sangens kraft slår innover oss under dirigent Kim Wigaards ledelse. Programleder Ingrid Gjessing Linhave vil løpet av serien – foruten korsangerne – møte en rekke forskere fra ulike fagfelt fra musikk til nobelprisvinnerne Edvard og May Britt Moser. De som kanskje klarer å knekke koden eller gi de syke en bedre hverdag. Måtte de lykkes!

Det finnes ingen behandling mot demens. Vi vet alle hvor vegen går. Det er ikke annet enn smertefullt. Mest for dem som blir rammet. De som kan oppleve ikke å kunne skrive navnet til barna sine på julepakkene. Som ikke lenger kan fortelle om sitt liv som før, som vet at framtidsplaner må legges bort. Kan du tenke deg hvor vondt det må være? Ingen kur lindrer disse tapene.

Og vi, som bærer på sorgen over å være vitner, men som likevel er i stand til å leve livet midt oppe i alt dette. Ikke alle vet det, men en kan ha det veldig fint i tida før sykdommen får fullstendig overtaket. Det er faktisk mulig å leve et tilnærmet vanlig liv. En kan bli verdensmester i det å leve – og leve i nuet.

Da tidligere president Ronald Reagan fikk diagnosen Alzheimer, skrev han et brev til det amerikanske folket. Han fortalte at han var rammet av sykdommen og kom til å ri inn i solnedgangen tidligere enn planlagt. Merk hvilket bilde han brukte. Han skulle selv styre hesten så langt det gikk. For det er nå slik med oss alle, at én av de sterkeste drivkreftene vi har, er å kunne mestre det som møter oss når vi våkner til ny dag.

Demens innebærer at en mister mye av det vi andre tar som en selvfølge å kunne gjøre. Alt er likevel ikke tapt. Som evnen til å synge og huske tekster. Jeg skal ikke spoile alt av innholdet i «Demenskoret», men gled deg til å høre de 15 kormedlemmene synge. Selv har jeg store forventninger til å høre den endelige versjon av «You'll never walk alone» på Chat Noir.

Vi skjønte at noe var galt, veldig galt da vår far i 50-åra mistet grepet. Etter hvert havnet han på sykeheim. Det var ingenting igjen av ham, føltes det som. Noe måtte det vel være? En kveldsstund gikk vi med hans små skritt til fellesstua hvor musikeren satte seg ved pianokrakken. Jeg lette fram notene til «Hvite roser i Athen» og ba ham spille. Fingrene fløt på klaviaturet og han spilte to vers av den greske sangen. Han ga meg et lite smil. Etter det ble det så mye lettere å forholde seg til ham – han hadde fortsatt musikken i seg.

Les også: Jeg har sett med egne øyne hvor ille eldreomsorgen er

Programleder Ingrid og Kim er selv blant de 400.000 pårørende til de 100.000 personene som er rammet av demens. De framstår på en så fin og inkluderende måte, samtidig som de viser hvor følelsesmessig sterkt det er å forholde seg til så mange flotte personer som gir av seg selv hele tida. Ingrid sier det slik i et intervju med NRK: Jeg håper at ordet demens blir enklere å si høyt, være åpen om og forstå og at alle tar imot mennesker med demens på en bedre måte fremover.

Alt ligger til rette for at hun får rett, men det krever også noe av oss andre. Det har skjedd mye positivt rundt demensomsorgen de siste årene, men nok? Nei. Tiden vil vise om det dukker opp flere demenskor, eksempelvis her i Namdalen, hvor korsangen står så sterkt. Et felleskor? Jeg vet ikke, men dessverre er det slik i dag, at det er så altfor mange som ikke er å finne i flokken i den ikoniske fotballhymnen: «You'll never walk alone».

Det er de som ikke har et innhold i livet utenom å sitte i ro eller vandre rundt med sin ubudne gjest som aldri slipper taket. Det behøver ikke alltid å være lett å finne de rette tangentene å spille på for å gi demente et fint innhold i sitt liv. De er jo som alle oss andre med forskjellig behov og interesser. Men jeg vet om bare en person i dette landet som ikke liker musikk: Eks-landslagstrener Drillo, men få har vel gledet oss mer enn han. Lett skal det ikke være.

Terningkast NRK: Full yatzy!