Slik er situasjonen nå i Frankrike, der jeg bor.

Tusenvis av leger og sykepleiere streiker i protest mot lave lønninger, men først og fremst underbemanning.

I tillegg har Frankrike det samme problemet som Norge, og sikkert andre land: antall senger er kraftig redusert mens pasienttallet øker. Ved franske sykehus har man fjernet 75.000 senger med et pennestrøk i løpet av de siste 16 årene.

I Norge er problemet kanskje enda verre: Antall heldøgns somatiske sykehussenger er halvert fra 1980 til i dag, fra over 22.000 til under 11.000. Norge er blant de landene i Europa som har det laveste antallet sykehussenger per innbygger, med alvorlige medisinske konsekvenser. Ikke rart at det dannes køer!

Dessuten må leger på akuttmottakene og legevaktene bruke alt for mye tid på å lete etter en seng på et sykehus når pasientens tilstand krever det. I verste fall blir man liggende på gangen, kanskje i mange timer.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Flash

Dette er ikke den første streiken i Frankrike, og neppe den siste. Men de streikende slår nok en gang på stortromma – med rette. Nylig gjenvalgte president Macron har lovet et «flash»-utvalg som skal komme med sine konklusjoner om en måned. Helsearbeiderne raser.

Hva skal vi med nok et utvalg? sier de. Det er nå det gjelder. Det vi trenger er en flammekaster. Hvis ikke noe blir gjort nå kommer det til å gå til helvete i sommer. Det går allerede til helvete.

Og det kan ramme de hardt tiltrengte feriene til de som ofrer alt for å bedre på den allerede dramatiske situasjonen.

Lønnsom sykdom

Det er vanskelig å si når det gikk galt, men det er lenge siden. Man snakker ofte om en varslet katastrofe, og det er så til de grader tilfellet her. På et eller annet tidspunkt fikk «noen» for seg at sykehus skulle være lønnsomme. Det skulle fikses administrativt. Ledere uten noen medisinsk bakgrunn fikk plutselig all makt, og lønnsomhet ble den nye guruen.

Rent hypotetisk ville det si at hvis en kreftavdeling med veldig dyre behandlinger ikke ga de forventede resultatene var den ikke effektiv og måtte legges ned. Foretaks- og forretningsmodeller tok over, og pengene skulle følge pasienten, som plutselig ble lønnsom - eller ulønnsom. Denne modellen ble innført i mange land, sjelden med positivt resultat.

Her kan du lese flere kommentarer fra Vibeke Knoop Rachline

Burn out

Det er også andre årsaker, ikke minst for lave lønninger, og da særlig til sykepleiere. De jobber seg «i hjel», men er likevel fulle av omsorg for pasientene. Lenge klarte de å leve med det, ofre mye av privatlivet og ikke klage. Men over tid var det mange som ikke orket lenger. Mange endte med utbrenthet og sykemeldinger.

Nå har mange av dem sagt opp. Det ble umenneskelig å fortsette. Så er det legemangelen. Både på og utenfor sykehusene. Hadde det vært nok fastleger, hadde de bedre kunnet avlaste akuttavdelingene. I Frankrike går dette særlig utover fødselsavdelingene, i Norge over psykiatrien som er i en kritisk tilstand.

Korona

Den nye franske regjeringen har helse som en av sine tre prioriterte mål for tiden som kommer. I Norge er det foretaksplanen.

I begge land, og flere med dem, vet man at ståa ikke kan fortsette. Det var et mirakel at sykehusene taklet koronakrisen mens de allerede var i knestående, men det var også den siste krampetrekningen. Mange akuttavdelinger er allerede stengt over hele Frankrike, mens andre har måttet begrense åpningstidene.

I Oslo kjemper man fremdeles for å redde Ullevål sykehus, mens andre lokalsykehus allerede har fått kroken på døra.

Dette er Nettavisens spaltister

Det finnes sikkert en løsning, men den vil ta tid, og sannsynligvis koste flesk.

I mellomtiden oppfordres alle og enhver til å leve sunt, ikke bli syke og ikke falle.

«Livet er et sykehus der alle er besatt av ønsket om å bytte seng,» sa den franske dikteren Charles Baudelaire.

Vi bør nok heller være besatte av ønsket om å ikke trenge noen seng med det første.