Før landsmøtet til helgen går Arbeiderpartiet på Stortinget imot kjernekraft. Med seg har de Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre.

I sin innstilling ga flertallet i energi- og miljøkomiteen, bestående av disse fire partiene, som begrunnelse at «små modulære kjernekraftverk ikke vil være kommersielt tilgjengelige tidsnok til å kunne dekke kraftbehovet innen 2030».

De la også til at Norge ikke har kompetanse på kjernekraft.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Går heller for havvind

I sin innledning til saksbehandlingen viste Arbeiderpartiet og Senterpartiet til Energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere», hvor man kunne tilføyd «men ikke kjernekraft». I rapporten går ordet «havvind» igjen 90 ganger på rapportens 180 sider, altså på annenhver side i gjennomsnitt. I tillegg går ordene «til havs» igjen 60 ganger.

«Havvind» fremstår dermed som rapportens hellige gral. For i komiteens merknader nevnes havvind først blant de viktigste kildene for å få på plass energien vi trenger for å nå mål om kutt av klimagasser, der det vises til regjeringens utlysning av de to første områdene før påske.

Men leser man Energikommisjonens rapport grundig, er det tvilsomt om det kommer noe vindkraft fra havet på denne siden av 2030.

For på side 19 i rapporten står følgende: «Selv om rammebetingelser raskt avklares, er det urealistisk at det de nærmeste ti årene kommer i produksjon betydelig mengder havvind».

Les også: Flere må få opp øynene for hvor forferdelig dårlig idé denne satsingen er

NVE forventer null havvind i 2030

De politikerne som har lest rapporten frem til side 119, vil se at Norges Vassdrag og Energidirektorat (NVE) forventer null havvind i 2030.

Statnett anslår 4 TWh mens Det Norske Veritas (DNV) som satser tungt innen konsulenttjenester rettet inn mot fornybarbransjen, forventer 14 TWh.

Men en uklarhet ved rapporten på side 19–20 lyder som følger: «Men gitt de områdene som er åpnet, bør det være et mål at det innen 2030 er satt i produksjon i størrelsesorden 5–20 TWh fra havvind.»

Hvordan anslag på null, 4 TWh og 14 TWh, der sistnevnte kommer fra en kommersiell aktør, oversettes til 5–20 TWh, er uklart. Ikke ulik uklarhetene man oppdager dersom man leser rapporten som lå ved konsesjonssøknaden for eksportkablene Nordlink og NorthSeaLink, gjennom hvilket kraftflyten siden oppstart har bestått av 80 prosent eksport, ifølge SSB.

Snittet av null, fire og 14 er da vitterlig seks.

Uklarhet ble til visjon

Det ser ut som hastverket regjeringen har forpliktet oss til, har økt sannsynligheten for at denne uklarheten har blitt en visjon for flertallet av komitémedlemmene; Mani Hussaini (Ap), Stein Erik Lauvås (Ap), Linda Monsen Merkesdal (Ap), Marianne Sivertsen Næss (Ap) og Hadia Tajik (Ap), og Siv Mossleth (Sp), Ole André Myhrvold (Sp) og Gro-Anita Mykjåland (Sp), samt hos Sosialistisk Venstrepartis Hilde Marie Gaebpie Danielsen og Birgit Oline Kjerstad, og Venstres Ola Elvestuen.

Les også: Du er blitt lurt. La oss forklare deg hvordan havvindbransjen klarte det

Statnetts basisanslag for kraftforbruk i 2030 er 178 TWh, 33 prosent opp fra 2022-nivå. Dette er regjeringens mål. Hvis det ikke bygges ut massivt med vindkraft «Mer av alt – raskere», risikerer vi kraftunderskudd, er budskapet. Og da når vi ikke klimamålene som regjeringen har forpliktet seg til, som skal bringe utslipp pr. nordmann ned på nivå med Ecuador.

Derfor må det satses tungt på havvind, men som ifølge Energikommisjonen neppe vil bidra med kraftproduksjon av betydning før 2030.

Dette er det ikke så lett å forstå for vanlige folk. Heller ikke for kjernefysikere.

Ny gigawatt-tabbe?

Dermed kan vi igjen befinne oss i en situasjon der medlemmene av Energi- og Miljøkomiteen leser rapporter omtrent som de gjorde da de behandlet konsesjonssøknaden for de omstridte kablene, noe som har blitt skrekkelig dyrt for husholdninger og bedrifter.

Les også: Vi må ha griseflaks for å klare oss uten kjernekraft

Ifølge kilder i kjernekraftbransjen vil det ta to-fire år å bygge små modulære kjernekraftverk av typen GE Hitachi eller Rolls-Royce SMR. Slike kraftverk kan produsere fra 2,6 til 3,8 TWh årlig. «Men vi får ikke spaden i jorden før om tidligst syv-åtte år», sies det.

De syv-åtte årene bestemmes av de samme politikerne som går imot kjernekraft fordi det ikke når tidsfristen. Ergo bestemmer de at kjernekraft ikke er i produksjon innen 2030, men satser på havvind som heller ikke når fristen.

Klimapolitisk kraftproduksjon

Som bakteppe for Energi- og Miljøkomiteens arbeid ligger en enighet om politisk bestemt økning i kraftforbruket – Klimapolitisk kraftforbruk.

Det består av batterifabrikker og datasentre, hydrogenproduksjon, videre elektrifisering av sokkelen som alle er svært kraftkrevende, samt videre elektrifisering av transportsektoren og ikke minst CO₂-fangst og lagring, slik som karbonfangstprosjektet på Klemetsrud i Oslo, som nylig ble lagt i skuffen på grunn av store kostnadsoverskridelser.

Les flere kommentarer fra Kjell Erik Eilertsen

Ifølge Statnetts basisanslag står det klimapolitiske kraftforbruket for 85 prosent av veksten i kraftforbruket frem mot 2030, og 90 prosent av veksten fram mot 2050. Det pussige er at ingen av stortingspartiene stiller spørsmål ved økningen i det klimapolitiske kraftforbruket.

Det er også verdt å merke seg at det faktiske kraftforbruket i 2022 havnet på 133 TWh, mot Statnetts anslag på 140 TWh. Ergo var en tredjedel av den forventede energisparingen frem mot 2030 allerede oppnådd, før Energikommisjonens rapport ble sluppet.

Kanskje det mangler politikere på Stortinget som leser rapporter grundig og tar høyde for at Norge startet det grønne skiftet allerede i 1891, som har medført at Norge, etter Island, har verdens laveste utslipp i forhold til energiforbruket, og dermed er verdens nest dyreste land å foreta videre utslippskutt i? Og politikere som erkjenner at Norge er Europas største leverandør av utslippskutt, uten å ta seg ordentlig betalt?

Til helgen har Arbeiderpartiet landsmøte og neste uke legger Energi- og Miljøkomiteen frem sin innstilling til Stortinget.