Økningen i kraftforbruket er politisk bestemt gjennom klimapolitikken. Energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» var aldri ment som en løsning for å få ned strømprisene, slik mange kanskje trodde da Olje- og Energiminister Terje Aasland nedsatte kommisjonen i fjor.

Rapportens første kapittel «Behov for taktskifte» legger føringer for en massiv utbygging av vind- og solkraft for møte regjeringens klimamål og ønske om oppbygging av ny grønn industri. Den stilte aldri spørsmål ved den bebudede forbruksveksten.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Rapporten konkluderer med at forbruksveksten forankret i de nye klimamålene blir betydelig større enn foreliggende planer for kraftutbygging tar høyde for.

Og, hvis vi ikke får i gang taktskiftet advares det mot at vi kan ende opp i en situasjon med kraftunderskudd i løpet av få år.

Verdens mest aggressive klimamål

«Analysemiljøene er samstemte i sine forventninger om at kraftbruken vil øke betydelig mot 2030», heter det. Disse analysemiljøene legger til grunn at Norge, som EU skal redusere klimagassutslippene med 55 prosent under 1990-nivå. Det betyr at Norge skal redusere med 61 prosent fra 2021-nivå mens EU kun trenger å redusere med 38 prosent.

Norge – som allerede er verdens mest elektrifiserte land og har verdens mest utslippsfrie energiforbruk etter Island, der de lavthengende fruktene allerede er høstet – har forpliktet seg til verdens mest aggressive klimamål. Det krever en voldsom økning i kraftforbruk og produksjon.

At Norge har bidratt til å redusere EUs karbonintensitet med 40 prosent, i form av gass som har erstattet kull, er ikke tatt hensyn til. Ei heller at Norges befolkning siden 1990 har økt med 27 prosent, primært gjennom innvandring, mot EUs befolkningsvekst på syv prosent, gitt at utslipp og klimaendringer er menneskeskapt og da en funksjon av hvor mange forbrukere vi er.

Les også: Terningkast 2 til Energikommisjonen

Analysemiljøene består av Statnett, NVE, DNV, Prosess21 og Thema og Multiconsult. Disse ser for seg et kraftforbruk i 2050 som ligger opp mot 75 prosent høyere enn i 2022.

I Statnetts basisscenario er kraftforbruket i 2050 hele 220 TWh, 67 prosent høyere enn i 2022. I tillegg spår de kraftunderskudd allerede i 2027.

At Statnetts bebudede forbruksvekst forutsetter en strømpris på drøye 50 øre/kWh, er tonet ned.

90 prosent klimapolitisk forbruksvekst

En gjennomgang av tallene i Statnetts kortsiktige markedsanalyse viser at 85 prosent av forbruksveksten fra 2022 frem til det bebudede kraftunderskuddet i 2027, kommer innen det vi kan kalle «klimapolitisk forbruk».

Klimapolitisk forbruk består av videre elektrifisering av sokkelen med kraft fra land, flere elbiler og elferger som skal lades, batterifabrikker, datasentre, hydrogenproduksjon samt fangst og lagring av CO₂.

Fordelingen av det klimapolitiske forbruket er som følger:

Det klimapolitiske forbruket skal øke med hele 21 TWh de neste fem årene.

Men før vi går videre må vi korrigere Statnetts utgangspunkt for prognosen. De antar et totalforbruk på 140 TWh i 2022 mens det i realiteten var 133 TWh, riktignok ned fra 140 TWh i 2021, grunnet prisøkningen.

Med Statnetts langsiktige markedsanalyse frem til 2050 blir det mer dramatisk. I rapporten «Forbruksutvikling i Norge 2022-2050» som ble publisert 6. januar, står klimapolitisk forbruk for hele 90 prosent av forbruksveksten.

Fordelingen av det klimapolitiske forbruket er som følger:

Krever 5.800 nye Fosen-turbiner

Som grunnlag for å bekle kysten med vindturbiner, utbygging av havvind og solkraft slik Energikommisjonen anbefaler, ligger altså et klimapolitisk behov for å øke kraftforbruket med anslagsvis 73 TWh innen 2050.

Solkraftutbygging i Sør-Norge vil kreve cirka tre ganger så stort areal pr. kWh produsert som i eksempelvis Chile og Israel, skal vi tro statistikken, som jo skyldes breddegraden vi befinner oss på. Så det vil formodentlig strande.

Les også: Støre omskriver virkeligheten

Havvind og ikke minst flytende havvind har en leveransekostnad inn til sentralnettet som neppe bidrar til å redusere strømprisene.

Dersom løsningen er vindkraft på land vil behovet, omregnet i antall Fosen/Roan vindkraftanlegg, bety 21 slike anlegg, eller nærmere 5.800 vindturbiner av samme type som i dag bekler Fosen og Roan, til en kostnad på godt over 300 milliarder kroner, hvis vil legger til grunn budsjettet til Fosen Vind med tilknytning til sentralnettet.

Men legger vi Statnetts høyeste anslag for klimapolitisk forbruk til grunn, kan vi mer enn doble det hele. I tillegg er det ledig kapasitet i utenlandskablene til ytterligere ti slike anlegg, hvis hensikten er å få kraftprisene ned.

Bananer og appelsiner på kjøpet?

Ordene hydrogen og hydrogenproduksjon gjentas mer enn 50 ganger i Energikommisjonens rapport.

Den tradisjonelle metoden for å fremstille hydrogen – fra naturgass – skal erstattes med bruk av store mengder kraft, hele 23 TWh, skal vi tro Statnetts basisanslag. Og innen dette tiåret er omme skal dette ha kommet godt i gang.

I rapporten kan vi lese at «EU har lenge hatt mål om blant annet hydrogenproduksjon, energieffektivisering og fornybar energiproduksjon mot 2030».

Les flere kommentarer fra Kjell Erik Eilertsen

Hvordan hydrogenproduksjon gjennom elektrolyse av vann harmonerer med energieffektivisering, kommer ikke rapporten inn på. Men det vi vet om slik produksjon er at cirka 45 prosent av energien går tapt i prosessen, og ytterligere 45 prosent går tapt når hydrogenet benyttes som kraftkilde i en brenselcelle.

Ergo sitter man igjen med cirka 30 prosent av kraften som ble brukt til å fremstille hydrogenet. Og det er før kostnader forbundet med lagring og transport av hydrogen.

Men Energikommisjonen kaller energitapet for «overskuddsvarme» som skal utnyttes gjennom fjernvarme og samlokalisering med ulike næringer som trenger varme, der de trekker frem landbasert oppdrett og gartnerier.

Så da får vi kanskje appelsiner og bananer på kjøpet for å redde klimaet.