Gå til sidens hovedinnhold

Enkeltskjebner i mediene får politikerne til å flykte fra sine egne politiske vedtak

Utkastelsen av familien Jama var brutal, men grunnlaget er etter boka til det rødgrønne flertallet i Oslo.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Til nå er over 1,5 millioner kroner samlet inn til familien Jama som ble kastet ut fra en kommunal bolig etter ti år. Den folkelige støtten er hjertevarm og forståelig, så denne enkeltsaken er allerede løst.

Reaksjonene er forståelig. Når namsmannen kommer på døra med politieskorte til en barnefamilie, så fremstår det brutalt og lite skjønnsmessig. Det er de aller fleste enige i.

Men regelverket som setter familien på gata er ganske klart, og det samme regelverket har stengt døra til kommunale boliger for en lang rekke mennesker i mange år.

Da gjenstår et sentralt spørsmål: Skal alle familier i Oslo som tjener over 507.000 kroner i året (5G) få rett til kommunal bolig, eller gjelder det bare familier som kommer på fjernsyn?

Embed

Det folkelige engasjementet etter medieoppslagene har sendt det rødgrønne byrådet i Oslo på glideflukt bort fra et regelverk de selv har vedtatt. Med ordfører Marianne Borgen (SV) i spissen skal reglene nå gjennomgås.

Det er verdt å minne om at byrådet med støttepartiet Rødt (presisering fra første versjon) har hatt rent flertall bak seg i snart seks år, og at det slett ikke er noen nyhet at det er flere som vil ha kommunal bolig, enn det er boliger tilgjengelig.

For et par må to ting oppfylles for å få kommunalbolig:

  • De må ha mindre enn 101.351 kroner i formue (1G) og tjene under 507.000 kroner i året.
  • I tillegg må de komme seg først i køen av folk som har rett på bolig, men som ikke har fått.

Ifølge TV 2 er den veiledende taksten for familier som Jama at grensen går ved 583.000 kroner, og at familiens inntekt var 15.000 kroner for høy i 2019 - altså nær 600.000 kroner totalt.

For øyeblikket er det i Bydel Gamle Oslo 3.000 vanskeligstilte husstander som enten har kommunale boliger eller som får bostøtte til privat leie. Det står 46 husstander i kø for å få kommunal bolig i bydelen, og 16 av dem er barnefamilier.

Med andre ord: Det er mangel på kommunale boliger i Oslo, og det blir ikke flere boliger av å heve inntektsgrensen til eksempelvis 600.000 kroner. De vanskeligst stilte er heller ikke tjent med at kommunen lar være å følge opp vedtak om utkastelse for dem som ikke fyller kriteriene.

Det man da gjør er å gjøre det enda vanskeligere for de som er mest sårbare og har lavest inntekt til å få kommunal bolig. Når politikerne flykter fra reglene de selv har laget, setter de byråkratiet i en umulig situasjon. Deres jobb er å forvalte reglene politikerne setter.

- Vår hovedprioritet er å ivareta dem som er mest sårbare og har de største utfordringene i boligmarkedet, sier bydelsdirektør Tore Olsen Pran i Gamle Oslo til VG.

Venstre-politiker Hallstein Bjercke er krystallklar i sin kritikk av fremgangsmåten: – At du tar en barnefamilie på sju personer og setter på gata, rått og brutalt i en by med korona, hvor det er minus femten kuldegrader, og man ikke tilbyr noe som helst. Det er ikke sånn Oslo kommune skal oppføre seg, sier gruppeleder Hallstein Bjercke i Oslo Venstre til TV 2.

I uttalelsen forsvinner en liten nyanse, nemlig at familien fikk beskjed om å flytte for et år siden, og har fått avslag på flere klager. Utkastelsen kom ikke som lyn fra klar himmel, selv om fremgangsformen med væpnet politieskorte skapte reaksjoner.

Nå stiller både Rødt, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet seg bak forslaget fra Venstre om om å oppheve utkastelsen i påvente av at regelverket for kommunale boliger blir gjennomgått. Også Fremskrittspartiet og Folkeaksjonen nei til mer bompenger er på krigsstien foran avstemningen i Oslo bystyre onsdag.

SVs ordfører Marianne Borgen sier til Avisa Oslo at «vi må gå gjennom hele regelverket for kommunale boliger, blant annet med sikte på å bedre ivareta behovene til småbarnsfamilier».

Det er bra at politikerne er lydhøre for folkelig engasjement, men det er mindre bra at reglene de selv vedtar ikke tåler møtet med enkeltavgjørelser. Alternativt at alle grenser vil ha noen harde konsekvenser for dem som faller utenom uten at politikerne tar belastningen om å stå på sine vedtak.

Det grunnleggende problemet er at det er flere som vil bo i Oslo enn det er boliger til, samtidig som boligbyggingen er lav. Dermed øker prisene. Samtidig har politikerne vedtatt utlånsbegrensninger som gjør at folk som familien Jama ikke får boliglån.

Det rødgrønne byrådet må ta politisk ansvar for lav boligbygging i Oslo, mens både rødgrønne politikere og regjeringspartiene på Stortinget har støttet innstramminger på boliglån. Hensikten har vært å hindre spekulasjon og gjeldsproblemer, men konsekvensen er at familier med en halv million i inntekt ikke får låne til bolig, selv om de har råd til å betale renter og avdrag.

Ifølge opplysninger i mediene har denne familien tjent 15.000 kroner mer enn grensen for kommunal bolig i 2019. Følgelig fikk de beskjed om å flytte ut i februar i fjor, og har fått over et år på seg for å flytte. I løpet av denne tiden har de fått flere varsler. I 2020 hadde de altså en kommunal leilighet de ikke hadde rett på etter reglene, og fortrengte barnefamilier som hadde rett på bolig. Da hadde de bodd i leiligheten i over ti år.

Det hører med til totalbildet at familien består av fire voksne og tre barn. Ifølge VG fikk de flere avslag på fornyet leiekontrakt fordi inntekten var for høy i 2019. Men nå har Mohamed Jama sagt opp sin 15 prosent stilling som taxisjåfør av helsemessige årsaker, slik at familien lever på mors uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Det er ikke kjent hva de to voksne barna på 20 og 21 år livnærer seg med.

Nå ordner alt seg for denne familien. Med 1,5 millioner kroner i kronerulling snakkes det om startlån fra kommunen til å kjøpe den kommunale boligen.

Det er påfallende hvor forbauset politikerne er over konsekvensene av regler de selv har vedtatt. Som bydelsdirektøren sier er byråkratene forpliktet til å følge regelverket politikerne har laget.

Kritikerne av regelverket har rett i at en øvre inntektsgrense kan bli en «fattigdomsfelle», hvor man nærmest straffes av å få bedre inntekt - eller beholder retten til kommunal bolig, ved å komme under grensen igjen.

På den annen side må et knapt gode som kommunal bolig forbeholdes de som trenger det mest. Nettopp derfor er også de kommunale boligene et midlertidig tilbud som gjerne varer i tre til fem år. I denne konkrete saken har altså leieforholdet vart i 10 år før utkastelsen.

Bydelsdirektøren i Gamle Oslo har vært bydelsdirektør i flere bydeler i Groruddalen i en årrekke og kjenner levekårene i Oslo øst godt. Han har også seks år bak seg i Husbanken, som forvalter regelverket for å få bostøtte. Når klagen også ble opprettholdt i klagenemnda, er det liten tvil om at regelverket er fulgt i denne saken.

Det er Stortinget som vedtar den statlige støtteordningen til bidrag til leie av bolig (bostøtte). Du har ikke rett til bostøtte hvis inntekten er over grensen, og med syv personer i husstanden ligger den grensen på 40.213 kroner i måneden, ifølge kalkulatoren på Husbankens hjemmeside.

Prinsippet for bostøtten er bra. Du må tilfredstille noen krav for å få støtte til å leie bolig i det hele tatt. Hvor mye du får regnes ut fra godkjente boutgifter, minus en egenandel. Slik blir det mest til dem som har størst behov. I 2020 ble bostøtten styrket med 700 millioner kroner, slik at nær 100.000 husstander kom inn under ordningen. Statens bidrag var 3,3 milliarder kroner i 2020.

Reglene for å få kommunal bolig er derimot helt firkantet. Tjener du under 507.000 i året som par, har du rett til å søke. Tjener du over, har du ikke rett på kommunal bolig, men må ut på leiemarkedet eller kjøpe bolig som alle andre. Og har du ikke råd til å bo i Oslo, må du (som alle andre) flytte ut av byen.

Det er konsekvensen av den vedtatte politikken, og slike konsekvenser forsvinner ikke om man flikker litt på regelverket etter en enkeltsak i mediene. Politikk handler om å prioritere, og når skoleetaten ansetter direktører i fleng eller kommunen gir millioner av kroner i støtte til velstående folk som kjøper seg elsykkel, så går det ut over andre tiltak som kommunale boliger.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at Oslo har færre kommunale boliger i forhold til befolkningen enn resten av landet, og fra 2015 til 2019 (som er siste år i statistikken) har antallet kommunalboliger økt minimalt.

Min spådom er at når engasjementet for familien Jama har stilnet, så er Oslo kommune tilbake til en hverdag hvor barnefamilier med dårlig råd står i kø for kommunal bolig, mens andre må betale høye leiekostnader fordi regelverket hindrer dem i få lån til å kjøpe bolig selv.

PS! Hva mener du? Hvor går grensen for kommunens ansvar for å skaffe folk bolig? Skriv et leserbrev!

Reklame

Har vært utsolgt i 14 år: Nå er den endelig på lager igjen