Gå til sidens hovedinnhold

EØS-midlene er i norsk egeninteresse å yte som et bidrag til økonomisk og politisk utvikling i Europa

Man må begynne å undres over om Senterpartiet har et så traumatisk forhold til vår verdensdel at man for lengst har koblet ut vanlig skjønn og rasjonalitet i sin holdning til våre nærmeste naboer i Europa.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I Nettavisen 24. februar, reklamerer stortingsrepresentant Emilie Enger Mehl for et representantforslag fra Senterpartiet, som Stortinget nylig behandlet og nedstemte.

Forslaget selv hviler på en mangelfull forståelse bak Norges bidrag til sosial utjevning i Europa.

Historisk har disse midlene, som inngår i programmer forvaltet av EU, bidratt til overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi i østeuropeiske land. De har på denne måten vært uttrykk for særdeles viktig interaksjon og påvirkning mellom nye og gamle demokratier, som i neste rekke kommer hele Europa til gode.

Individuell frihet

Selv om kommunismen er i oppløsning, er det fremdeles et behov for å bidra til å forsterke underliggende tendenser i flere land, frem mot demokrati og rettstat, og de institusjoner som har en forutsetning for ansvarlig maktutøvelse.

Nasjonalistisk overbetoning etter 50 år i Sovjets innflytelsessfære, med overvåking, ensretting, pådyttet ødeleggende planøkonomi, varemangel, og korrupt ettpartistyre, har utløst mange spenninger som vi i vesten har sterk interesse i at ikke ender med autokrati av motsatt fortegn.

Aktivt politisk samarbeid, utvikling av marked og institusjonelle garantier for individuell frihet fremmes av EUs og EØS-utviklingsmidler, som Norge tar del i.

Les også: EU-topp prøver å dempe bekymringer for forsinkede vaksiner

I streng forstand, stemmer det at Norge ikke er juridisk bundet til hver eneste krone vi bevilger gjennom EØS-midlene, men det hviler likevel – og akkurat som i utviklingspolitikken ellers – en moralsk forpliktelse for oss å bidra til å utgjøre en forskjell i våre absolutte nærområder.

Forskjellen til mye utviklingshjelp er at vi her ser raskere, direkte fremgang, større økonomisk integrasjon, velstandsøkning og gjenkjøp av norske varer enn optimistene kunne forestille seg da ordningen ble innført.

Imot EØS-midlene

Under debatten i Stortinget den 16. februar om Senterpartiets forslag, viste representanter fra partiet en særegen evne til å finne ulike påskudd til å gå imot EØS-midlene.

Emilie Enger Mehl påpekte det innlysende faktum at det kan finnes verre stilte land utenfor Europa. Hun antydet videre at EØS-midlene egentlig var mest som en handelsavgift å regne – ett inntrykk som også kommer til syne i Nettavisens oppslag.

Det at Norge er blant de største givere av bistand til utviklingsland, synes ikke å forhindre Enger Mehl, i å antyde at Malawi (av alle eksempler hun kunne valgt) visstnok burde fått mer penger ved å kutte EØS-midlene. Gitt at utviklingshjelpen for tiden er bundet til 1 prosent av BNI, må vi kunne slutte at Sp ønsker å øke utviklingshjelpen utover de 40 milliardene per år Stortinget allerede har gitt.

En annen debattant fra Sp, Sigbjørn Gjelsvik, på sin side, lot seg igjen inspirere av britenes brexit, og hvordan deres frihandelsavtale ikke er knyttet til noen forpliktelse om å bidra økonomisk til sosial utjevning i Europa.

Med britenes uttreden, er også Norges adgang til det indre marked i EU blitt redusert, påpekte Gjelsvik.

Gjelsviks siste argument, er kanskje spesielt selsomt. Senterpartiet ser i andre sammenhenger på EUs indre marked som en belastning for Norge å delta i, men plages tydeligvis over at det nå er blitt mindre og dermed mindre attraktivt for oss.

Han viste heller ingen interesse for hvordan britenes handelsavtale med EU også innebærer tollfrihet, hvor en frihandelsavtale i stedet for EØS, ville fjernet importvernet for norsk landbruk.

Les mer fra Norsk debatt her

På bakgrunn av disse brokete argumentene, ønsker Senterpartiet å føre Norge ut i usikkerhet gjennom å så tvil om hele EØS-avtalen. Partiet vil risikere utallige tusenvis av arbeidsplasser knyttet til eksportnæringene og alle bedriftene som lever av ringvirkningene av disse.

Moralsk forpliktelse

Senterpartiet behandler gjensidige, europeiske naborelasjoner som et selvbetjent koldtbord, der Norge bare kan forsyne seg som det passer.

Over det hele ligger forestillingen om at vi ikke er forpliktet til å bidra. Svaret er at vi har en forpliktelse til bevilgninger gjennom EØS-midlene, etter avtale med vårt viktigste politiske, økonomiske og kulturelle nærområde.

Forpliktelsen er i vår egeninteresse, men den er også moralsk.

Kommentarer til denne saken