Hvis bare de rikeste innbyggerne i Norge betaler mer skatt, viskes forskjellene blant folk ut nærmest over natten. Bidraget fra vanlige arbeidstakere skal være kortere arbeidsdager.

Kort oppsummert er dette fanesakene til Sosialistisk Venstreparti, og et budskap som de ytterligere vil forsøke å prente inn i det norske folk i den kommende valgkampen.

I helgen går SVs landsmøte av stabelen, og det er all grunn til å tro at kampen mot økte forskjeller vil bli viet god plass. Ifølge SV har forskjellene blant innbyggerne her i landet økt som følge av en Høyre-ledet regjering de siste snart åtte årene.

Sannheten er at Norge fortsatt er blant de landene i verden med minst forskjeller. Jeg savner konkrete eksempler fra SV på at forskjellene har økt som følge av at Høyre, Frp, Venstre og KrF i ulike konstellasjoner har utgjort flertallet i norsk politikk siden høsten 2013.

Et annet spørsmål er om det blir færre fattige av at de rike får mindre, eller om det er staten som svulmer ytterligere opp.

Les også: Ingen vaksine kan kurere tapet av oljeinntekter

Gagner ikke samfunnet

Det er en kjent sak at SV i flere år har tatt til orde for økte skatter til de som har mest. Det er ikke nødvendigvis inntektsskatten som skal skrus opp, men formuesskatten og andre skatter som i særlig grad rammer bedriftseiere og næringslivet generelt.

Jeg kan være enig med SV i at de som tjener mest også skal betale mest inntektsskatt. Det tror jeg faktisk de aller fleste synes er rettferdig.

Det er imidlertid ikke slik at dersom man øker formuesskatten, så gagner det automatisk samfunnet som helhet. Med økt formuesskatt er det stor sannsynlighet for at flere av de aller rikeste forlater «gamlelandet», norske bedrifter kommer på utenlandske hender eller avvikles - og risikoen for nordmenn til å etablere nye virksomheter blir for høy.

Les også: MDGs drømmeverden kan bli din hverdag

SVs skremmebilder er heldigvis ikke identiske med den virkeligheten de aller fleste av oss opplever i Norge. Det er dessverre fortsatt for mange, og spesielt unge mennesker, uten jobb. Enkelte sliter også med å brødfø seg selv og familien, og å ha råd til å finansiere ungenes fritidsaktiviteter og betale regninger.

Dette er selvsagt trist, men skyldes det i hovedsak at SV ikke sitter i regjering? Den nevnte problematikken var i høyeste grad også et aktuelt tema da de rødgrønne partiene styrte Norge i perioden 2005-2013.

Min påstand er at det i ethvert samfunn, av ulike årsaker, alltid vil være noen som har det utfordrende økonomisk. Det blir imidlertid for enkelt å hevde at løsningen er skatteøkninger til de som har størst formuer.

Oppslutningen omkring SV de siste årene, selv om de har opplevd en liten økning de siste månedene, er også et signal om at folk flest ikke deler partiets synspunkter. Med MDG har de som tidligere stemte SV utelukkende grunnet partiets miljøprofil, fått et tydelig alternativ.

I mangel på andre aktuelle politiske temaer å stå opp for, har SV fått «hang up» på å bekjempe de de hevder er økte forskjeller mellom innbyggerne i Norge. Jeg tror ikke det er saken som mobiliserer flere velgere i den kommende valgkampen.

Kortere arbeidsdager

Muligens har Audun Lysbakken & Co. også skjønt dette. Om det er i mangel på andre politiske saker eller i ren desperasjon, vet jeg ikke, men SV har i hvert fall gått sterkt inn for kortere arbeidsdager.

Sekstimers dag er veien å gå for å gi arbeidslivet et løft, skal vi tro Lysbakken. Det er fristende å sitere Bobbysocks: Er det bare drøm og fantasier? Det er i hvert fall lite sannsynlig at vi vil føle at det svinger mer og mer av offentlig og privat næringsliv dersom vi skal jobbe mindre.

Det er på høy tid at Audun Lysbakken våkner opp og spør seg hva som skjer – og tar inn over seg hva som blir konsekvensene av kortere arbeidsdager.

Les flere kommentarer fra Jan Petter Sissener her

Jeg skjønner godt at mange føler at de bruker for mye tid på jobb. Jeg forstår også de som gjerne skulle tatt seg fri en fredag for å få en ekstra dag på hytta nå i vårsola. Ganske mange har også anledning til det.

En god del av dem får muligheten fordi de jobber noen timer ekstra de andre dagene i uka. Det totale antallet arbeidstimer går altså ikke ned. Med seks timers arbeidsdag vil en normal uke bety bare 30 timer på jobb. I løpet av en måned er det 30 færre arbeidstimer, eller 300 timer i løpet av 200 arbeidsdager. Og dette er for én person.

For én mellomstor norsk bedrift med eksempelvis 60 ansatte, vil det utgjøre om lag 18.000 tapte arbeidstimer i løpet av ett år. Og slik kunne jeg fortsatt. Seks timers arbeidsdag er overhodet ikke bærekraftig – hverken på kort eller lang sikt.

Logisk brist

Når SV går til valg på å få flere mennesker i arbeid, men samtidig kjemper for kortere arbeidsdager, er det noe som skurrer. De erkjenner på den ene siden at vi har behov for mer arbeidskraft, men vil samtidig åpne opp for at folk skal jobbe mindre.

På toppen av det vil de øke skattene for de som jobber mer, og da som seg hør og bør tjener mer. Her er det en alvorlig logisk brist, som dessverre vil bli applaudert under helgens landsmøte.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Folk flest er imidlertid ikke dumme. Oppsummert var det ikke mye SV fikk til de åtte årene partiet satt i regjering. Daværende SV-leder Kristin Halvorsen var på mange måter bare Jens Stoltenbergs forlengede arm i Finansdepartementet, uten at det nødvendigvis heller var noen suksess for norsk næringsliv.

Det er liten grunn til å tro at SV vil få store gjennomslag i en eventuell ny regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det kanskje største gjennomslaget partiet har fått i norsk politikk siden oppstarten i 1975, er barnehageforliket.

Det fikk de til sammen med Fremskrittspartiet.