Er det noe helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Verdens helseorganisasjon (WHO) er redde for at vi skal få vite?

Denne uken, 12. til 16. juni, forhandler verdens land en ny Pandemic Accord. De siste ti dagene i mai 2023 møttes medlemslandene i WHO i Genève til World Health Assembly. Norge stilte med 26 delegater. Høyt på agendaen sto det å legge til rette for forhandling av ny global pandemi-jus.

Innenfor WHO pågår det to forhandlinger om to ulike internasjonale avtaler om hvordan verden skal styres i fremtiden (Pandemic accord og International Health Regulations). Tidsfristen for begge forhandlingsgruppene er mai 2024. «Deliver the pandemic accord on time.» – «lever den nye avtalen i tide!» sa Generaldirektøren i WHO under en diskusjon den 21. mai 2023.

Det legges med andre ord nå et stort press på medlemslandene om å bli enige, men verden får ikke vite hva som skjer i disse lukkede forhandlingene.

Kun åpningen av møtet og avslutningen er tilgjengelige på nett og for observatører. Dette er uvanlig.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Forslag til revidert IHR innebærer et én person, direktøren i WHO, alene skal kunne pålegge Norge å stenge skoler, butikker, restauranter – arbeidsplasser for personer som en antar er smittet, innføre strenge kontrolltiltak på grensene til Sverige og pålegge oss og alle medlemsland vaksinasjon med en helt ny og lite utprøvd vaksine, som WHO selv har godkjent. Vil vi gi én person en slik makt og myndighet?

I desember 2022 la WHO ut en sammenstilling av alle forslagene til en revidert Internasjonal helseregulering (International Health Regulations). Det ligger mer enn 300 ulike forslag på bordet. Den 21. mai 2023 bad Generaldirektøren i WHO forhandlerne om: «Bold amendments to IHR, to improve their implementation,» eller på norsk: «la oss få dristige endringer i IHR, så vi kan håndheve reglene bedre». Underforstått overfor land og deretter overfor mennesker.

Mange av forslagene som lå på bordet sist WHO og Helse- og omsorgsministeren lot verden se forslagene, var allerede svært dristige, som for eksempel at WHO skal kunne:

1) Bestemme hva som skal til for å sette noen i isolasjon.

2) Velge hvilke medisiner alle leger i alle land skal bruke mot en aktuell sykdom.

3) WHO skal selv godkjenne nye vaksiner og medisiner.

4) Velge de produsentene av vaksine som skal brukes i alle medlemsland.

5) Bestemme om de som ikke vil ta en vaksine skal tvangsvaksineres.

6) Innføre ett digitalt globalt vaksinasjonssertifikat.

7) Bestemme hvordan identifiserbare helseopplysninger som handler om én person skal kunne offentliggjøres.

8) Bestemme hvor lenge folk skal sitte i karantene selv om de ikke selv har symptomer på sykdom.

I vurderingen av konsekvensene av disse forslagene kan det være greit å vite at kun 20 prosent av budsjettet til WHO kommer fra den faste medlemsavgiften fra medlemslandene, og at vaksineprodusenter er blant de store sponsorene til WHO. Den 5. juni inngikk EU og WHO en overenskomst om at WHO skal utvikle EUs digitale vaksinesertifikater på globalt nivå.

Forslagene til IHR innebærer at Generaldirektøren skal kunne gi såkalte anbefalinger. De er i dag definert som ikke-bindende. I den nye teksten strykes henvisningen til at anbefalinger ikke er bindende.

Ordet i seg selv høres stadig ut som nettopp, en «anbefaling.»

Men i forslaget fra desember 2022 så skal land være bundet til å sette i gang og sluttføre gjennomføringen av anbefalingene uten noen forsinkelse. Det som kalles for anbefalinger blir med andre ord bindende.

Hvis Norge er forpliktet til å umiddelbart sette i gang et tiltak, så gir det liten praktisk forskjell om vedtaket kaller seg for en anbefaling.

Dette vil innebære at Norge mister selvbestemmelsen og overfører råderetten til Generaldirektøren i WHO. Er det mer overnasjonal styring av helseretten WHO og Helse- og omsorgsministeren ikke vil at det norske folk skal få vite om?

Les også: FHI driver på kanten av desinformasjon

Under åpningen av ett forhandlingsmøte nå i våres diskuterte forhandlerne hvordan WHO skulle kunne stanse desinformasjon om hva de drev med.

Hvis offentligheten ikke har tilgang til de seneste forhandlingsdokumentene, blir det vanskelig for samfunnet å kunne diskutere om de rettsreglene de forhandler er slike vi ønsker i Norge.

Det er nå slaget står om fremtidens helse-jus, og om vi i Norge skal kunne bestemme hvordan vi selv skal håndtere smitte.

Hemmeligholdes forhandlingene og dokumentene fordi WHO eller helse- og omsorgsminister Kjerkol er redde for at Norge skal ha en debatt om dette?