Den rådende helsepolitikken reduserer ikke tvangsbruken i norsk psykiatri, snarere tvert imot. Utskrivelsene fra lukkede avdelinger vanskeliggjøres i stadig større grad, og fører til at de sykeste pasientene forblir innlagt på ubestemt tid.

Forsterkede botilbud uten mening

Dette er dessverre virkeligheten man står overfor på sikkerhetspsykiatriske eller andre lukkede langtidsavdelinger. Pasientene blir værende, blant annet fordi våre politikere har laget et lovverk som forbyr alle tvangstiltak mot pasientene den dagen de er tenkt utskrevet fra psykiatriske sykehus.

Resultatet er at såkalt forsterkede psykiatriboliger, ment for de mest krevende pasientene, mister sin funksjon.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ved å sørge for at de ansatte i slike boliger ikke får ta i bruk egnede virkemidler til å håndtere eller forebygge farlige situasjoner, sier det seg selv at mange av disse pasientene blir nektet utskrivelse fra psykiatriske sykehus, selv om deres psykiske helsetilstand skulle tilsi dette.

Normal progresjon i et behandlingsforløp

Alle mennesker som ivaretas av det psykiske helsevernet, har til enhver tid krav på den beste behandlingen. Et behandlingsforløp for en pasient med en alvorlig sinnslidelse starter gjerne på lukket avdeling, som i praksis betyr låste ytterdører.

Etter hvert som tilfriskningen skjer, løsner man gradvis på de ytre behandlingsrammene, før pasienten skrives ut til bolig i bydel eller kommune, med oppfølging fra nærmeste distriktspsykiatriske senter (DPS).

Psykose, rus og vold

Mange pasienter har i tillegg til sin psykoselidelse både rusproblemer og voldshistorikk. Det sier seg selv at pasienter med denne sammensatte problematikken (psykose, rus og vold), vil ha behov for ekstra tett oppfølging etter utskrivelse fra psykiatriske sykehus.

Ikke minst handler dette om pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern. For å få dom til behandling har man gjerne gjort en alvorlig voldshandling (som oftest drap) i psykotisk tilstand.

Om å skreddersy et behandlingsopplegg

Én ting er å sikre den videre medisineringen, slik at nye psykosegjennombrudd unngås. Men minst like viktig er det å sy sammen et behandlingsopplegg, som forhindrer at disse pasientene får anledning til å gjenoppta sitt destruktive rusmisbruk.

Les også: Når hensynet til privatlivet blir viktigere enn samfunnsvernet

Regelmessig medisinering og fravær av rus vil nemlig redusere risikoen for fremtidig vold. Og en ivaretakelse av samfunnsvernet handler først og fremst om å forebygge voldshendelser.

Et lovverk til besvær

Men så viser det seg at det er nettopp denne pasientgruppen som først og fremst rammes av de særnorske lovbestemmelsene om forbud mot tvangsbruk utenfor sykehus; ikke under noen omstendighet skal man kunne iverksette oppfølgingstiltak i boligen, som ikke baserer seg på minst ett hundre prosent frivillighet fra pasientens side.

Slike tiltak handler om å ta i bruk ulike prosedyrer i pasientenes hverdag. Dette er prosedyrer som skal sikre den videre oppfølgingen og behandlingen etter utskrivelse fra sykehus, og som på den måten vil gjøre det mulig for pasientene å kunne fungere tilnærmet selvstendig i bemannede boliger.

Hva man burde hatt anledning til

De ansatte i disse boligene, enten de er i kommunal eller privat regi, burde eksempelvis hatt mulighet til å dele ut de daglige medisinene, selv om pasientene skulle motsette seg dette. Som en forlengelse av et slikt tiltak skulle de også hatt anledning til å varsle DPS, dersom pasientene unnlater å innta de forordnede medikamentene.

De ansatte burde selvfølgelig også hatt virkemidler for å begrense pasientenes tilgang til rusmidler, herunder rekvirere urinprøver for russcreening, dersom dette blir ansett som hensiktsmessig.

En pasient som på grunn av alvorlig sinnslidelse, ukritisk rusmisbruk, og høy risiko for fremtidig vold, er i behov av en bemannet, kommunal bolig, burde heller ikke hatt mulighet til å oppbevare våpen eller våpenliknende gjenstander i leiligheten.

Hvis pasienten i tillegg er paranoid og redd, burde det vært mulig for personale å følge ham på turer til kjøpesenter eller treningsfasiliteter. Dette for å unngå at pasienten misoppfatter situasjoner, og utagerer fysisk.

Psykiatri-lover i bakvendtland

Men slike logiske tilretteleggingstiltak har våre helsemyndigheter nedlagt forbud mot. Og begrunnelsen er at man ikke vil utsette pasientene for unødig bruk av tvang. Tenk det!

Vi snakker nå om en pasientgruppe som på utskrivelsestidspunktet har vært innelåst på en lukket psykiatrisk avdeling i gjennomsnittlig ett til tre år, og som i løpet av denne perioden har vært utsatt for en rekke ulike tvangstiltak.

Les også: For ti år siden mente jeg han ikke var psykotisk. I dag har jeg inntatt et helt annet standpunkt

Den psykotiske drapsmannen

La meg gi et fiktivt eksempel, som bør være illustrerende nok for denne helsepolitiske villfarelsen:

En mann som begikk et knivdrap, blir av retten ansett for å ha vært strafferettslig utilregnelig, og han dømmes til behandling i psykiatrien. Dette fordi man mener at han var psykotisk på drapstidspunktet, og at utgangspunktet for psykosen var en paranoid schizofreni. I tillegg har mannen i mange år hatt et massivt rusmisbruk.

Les også: Hører du, helseminister. Vi må ha en robust og velsmurt psykiatri for å kunne ivareta samfunnsvernet

Utskrivelse planlegges

Etter en fire år lang innleggelse på et psykiatrisk sykehus, planlegger man en utskrivelse av mannen til en forsterket psykiatribolig i bydelen. Hans psykiske helsetilstand har bedret seg veldig, og man tenker at han ikke lenger er i behov av en innleggelse på en sikkerhetspsykiatrisk avdeling.

Alt ligger nå til rette for at han skal kunne klare seg på et lavere omsorgsnivå, gitt at han får tett oppfølging fra behandlerapparatet i henholdsvis bolig, bydel og DPS. Mannen gleder seg veldig til utskrivelsen, som han har ventet lenge på. Også mannens familie ser frem til endelig å kunne møte ham i en ordinær leilighet igjen.

Lovverket stanser utskrivelsen

Men så viser det seg at mannen ikke kan gis den nødvendige oppfølgingen den dagen man planlegger å flytte ham inn i psykiatriboligen. For selv om han ikke lenger er like preget av psykotiske symptomer, vil han fortsatt være i behov av faste og forutsigbare rutiner den dagen han skrives ut fra sykehuset.

Han vil eksempelvis måtte ha hjelp til å huske å innta sine medisiner, og han må pålegges restriksjoner i forhold til eventuelt inntak av rusmidler.

De ansatte har ikke lov til å følge ham opp

Men de ansatte i boligen vil ikke kunne gi ham medisiner mot hans vilje, og de kan heller ikke pålegge ham ruskontroller. De vil ikke ha noen mulighet til å begrense antall besøkende, eller nekte hans gamle rusvenner tilgang til boligen. Han vil stå fritt til å handle inn så mye polvarer han bare måtte ønske, og ingen vil kunne nekte ham å oppbevare stikkvåpen i leiligheten.

Les flere kommentarer fra Fred Heggen

Selv om mannen sliter med angst og paranoia, og lett oppfatter tilfeldige mennesker han møter på gaten, som sine fiender, kan ikke boligens ansatte følge ham når han skal ut og gjøre sine ærender. (En slik fotfølging kan nemlig tolkes som et tvangstiltak.)

Samfunnsvernet ofres

Verken helsevesen eller de ansatte i boligen har altså noen mulighet til å iverksette nødvendige tilretteleggingstiltak som kan sikre samfunnsvernet. I stedet skal mannen få anledning til å unndra seg medisinering, eller innta rusmidler når det måtte passe ham.

Risikoen for at han en dag kommer til å skade tilfeldige mennesker er følgelig høy, men denne risikoen mener altså våre helsemyndigheter at vi bør kunne leve med. I følge den rådende helsepolitikken handler nemlig alt om å begrense tvangsbruk i psykiatrien.

Sykehuset våger ikke å skrive ut

Men selv om de politiske helsemyndighetene ikke har betenkeligheter med å la en potensielt farlig psykosepasient få mulighet til ubegrenset frihet den dagen han flytter inn i egen leilighet, våger ikke fagpersonene på den psykiatriske sykehusavdelingen å bli med på et slikt eksperiment.

De kjenner pasienten for godt til det, og vet hvor lite som skal til før vedkommende igjen blir psykotisk og voldelig. Det blir derfor deres lodd å stanse utskrivelsen, som de nå anser å være uforsvarlig å gjennomføre.

Selv om psykiatriboligen altså står klar til å ta imot pasienten, vil han ikke kunne skrives ut fra den lukkede sykehusavdelingen, fordi lovgivningen forbyr de ansatte i boligen å gjennomføre en nødvendig tilrettelegging av pasientens daglige rutiner. Og uten at spesielle tiltak iverksettes, vil heller ikke botilbudet fungere på en slik måte at også samfunnsvernet blir ivaretatt.

Les mer fra Norsk debatt

Resultatet blir mer tvang

Konsekvensen blir for denne pasienten – og andre pasienter med liknende symptombilde og livsutfordringer – en videre innleggelse på lukket, psykiatrisk avdeling, kanskje i mange år fremover, uten reell sjanse for utskrivelse til egnet botilbud i bydel eller kommune.

I stedet for en liten dose tvang i form av minimale tilretteleggingstiltak i en bemannet bolig, vil pasienten være henvist til videre tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus i uoverskuelig fremtid.

Er ikke dette overgrep satt i system, så vet ikke jeg.